“Må du være så syk”

En ting er sikkert, jeg trenger aldri lure på hva gubben tenker på.
Som finnmarking lever han opp til sitt rykte, selv etter 14 år lar jeg meg stadig overraske over alt han lirer av seg. Uansett humør så får jeg høre det, for er det en ting gubben er god på så er det å si ting rett ut.
Livet med gubben blir aldri kjedelig, men noen ganger kommer tankene litt fort ut.

Vi hadde en rolig søndag i går, mye på grunn av været.
Finværet holdt bare en dag, i går åpnet himmelen seg igjen.
Det bøttet ned i går, nærmere syndeflod tror jeg neppe man kommer.
Jeg håper det regner fra seg nå i oktober, for jeg trenger at November blir fin.

Egentlig skulle det ha vært godt vær i går, da hadde gubben fått ut energien sin ute istedenfor på meg.
Jeg så det på han i går, de utålmodige skrittene hans ble et forvarsel på det som ville komme.
For når gubben kjeder seg er det fare på ferde, og det er alltid meg som får gjennomgå.
Det begynte allerede før jeg hadde rukket å få opp øynene, og når gubben løp rundt i rommet med meg hengende hjelpeløs over skulderen skjønte jeg hvordan dagen kom til å bli.

Etter det gikk det slag i slag, det som egentlig skulle bli en rolig søndag utviklet seg til et sirkus uten like.
Gubben hadde tydeligvis bestemt seg, nå skulle kjerringa få gjennomgå.
“Æ må jo trene deg nå som du ikke har fysioterapeut lenger” ropte han ut mens han bøyde beina mine ut i en unormal stilling. Like etter ble jeg igjen dratt opp av stolen, og når gubben igjen heiv meg over skuldrene knep jeg øynene igjen og ba en stille bønn.

Hele dagen holdt han på, gubben hadde virkelig tatt denne trener rollen på blodig alvor.
Jeg var helt utslitt når kvelden kom, det føltes ut som om jeg hadde vært med i et triatlon.
Samtidig visste jeg at det nærmet seg leggetid, og gubben som satt ved min side var fortsatt full av energi. Det var da det kom et gullkorn fra gubben, en setning som satte punktum for dagens treningsøkt.
“Må du være så syk, du sitter jo bare der og det er så kjedelig”….