Når jeg sitter her og kjenner de herlige solstrålene mot mitt kinn, da tenker jeg hvor herlig det er å være i live. Enda en dag med fuglekvitter, duften av nyklippet gress og en lett kjølende bris mot mitt ansikt. Men tankene mine går ett år tilbake i tid, det er ett år siden jeg ble innlagt på sykehus , og da var det alvorlig. Jeg var innlagt i hele ni dager med blodpropp på lungene.
Når jeg tenker tilbake på den hendelsen og hvor dårlig jeg var, ja da tenker jeg noen ganger at det kunne vært over. For tenk om jeg hadde takket nei til livsforlengende behandling, tenk om jeg hadde skrevet under papirer hos Nevrologen allerede da, ja da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i dag. Tenk på det, da hadde det ikke blitt noen blogg, noe “God morgen Norge” , noen flere begivenheter og feire, jeg hadde vært borte.
Jeg har hørt om lignende tilfeller før, pasienter som takker nei til medisinsk behandling, som kunne hatt flere gode år og leve, men som blir innlagt med blodpropp eller lignende, og ikke får behandling fordi de har takket nei. En liten blodpropp som lar seg enkelt behandle, men istedenfor må de lide seg til døde, det kunne vært meg.
For når man er alvorlig syk, ensom og redd, så er det fryktelig lett å skrive under på noe som ikke er gjennomtenkt. Det tenker jeg er tilfelle for mange. For Nevrologer har det med å prate dystert om fremtiden, ihvertfall når det gjelder ALS. De mørklegger alt, skremmende tanker om respirator og hjelpeløshet blir plantet inn i hodet ditt på et tidlig stadium.
Ja det er en dyster fremtid vi ALS pasienter går i møte, ja vi har kun et utfall med denne sykdommen, men vi er forskjellige som mennesker, vi takler ting forskjellig. Jeg har hele tiden ikke villet tatt stilling til det spørsmålet, ja ikke før jeg hadde undersøkt og veid for og imot begge skjebnene. Men for litt siden valgte jeg å takke ja til livet, jeg valgte å takke ja til respirator når den tid kommer. Dette fordi jeg tror jeg vil takle det, og fordi jeg tror jeg kan ha mange gode dager selv med respirator.
Derfor tenker jeg at mange skriver under på noe de ikke vet hva innebærer, for det går nemlig ikke an å forestille seg hvordan man reagerer eller takler de ulike komplikasjonene før man står i de. Derfor tenker jeg tilbake på den innleggelsen, og jeg tenker på hvor sjeleglad jeg er for at jeg ikke tok stilling til det på et tidlig tidspunkt. Når jeg var svak og lett påvirkelig, jeg er glad jeg ventet, glad for at jeg ventet med å ta beslutningen til det verste sjokket hadde lagt seg.
For tenk på alt jeg ville gått glipp av, alle opplevelser med familien, alle gode dager under solen, begivenheter med barna. Så derfor er jeg glad i dag, for idag kan jeg igjen sitte under solen, høre på fuglekvitter og nyte selskapet til mine barn, i dag er jeg lykkelig…
