Det og skulle fortsette livet etter man har fått en alvorlig sykdom er vanskelig. Det finnes ingen oppskrift eller bruksanvisning på hvordan man går videre. Den første tiden var jeg full i angst og fortvilelse, livet var over, det var meningsløst å prøve å fortsette. Men livet går faktisk videre enten du vil eller ikke. Dagene og ukene raste av gårde, mye fortere enn tidligere.
Jeg fortsatte å være mor, venninne og kone, tok meg av hverdagslige problemer og utfordringer, og begynte så smått og kjenne på livet igjen. Jeg oppdaget fort at for meg fantes det ingen andre alternativer enn å kjempe seg videre. Dette var viktig for familien, mine barn, min mann, søsken og foreldre. Jeg ga raskt beskjed om at jeg ikke ville at sykdommen skulle overskygge hverdagen, men at jeg skulle ha kontroll over mitt liv.
Selvfølgelig har jeg og dårlige dager, der jeg skriker ut min fortvilelse. Men så kommer det en ny dag, en ny hverdag med nye muligheter og jeg føler meg takknemlig.
Mine barn er jeg evig takknemlig over. De holder liv i meg, ser meg for den jeg er og behandler meg helt likt som før. Vi krangler, kverulerer, har gode samtaler og deler opplevelser. Jeg elsker å følge med på alt de gjør og delta på aktiviteter.
Min gutt på åtte år har aldri opplevd meg som annet enn syk, men for han er det ingen hindring. Han tar meg med inn i hans fantasiverden. Vi har seilt over de syv hav, vært på månen, kjørt betongbil og brannbil, spist de deiligste retter og bodd på de fineste slott i løpet av disse åtte årene, han puster nytt liv i meg hver dag.
Det er ikke om og gjøre å finne meningen med livet, men å finne meningsfulle gleder som gjør livet verdt å leve. Vi er alle forskjellige, men det å finne gledene med livet bør være likt for oss alle.
Så ikke heng deg opp i bagateller, gå heller ut og lev, det er en hel verden der ute som venter på deg…
Du er en sann inspirasjon 🥰
Viktig påminnelse
Jeg klarer ikke å forstå hvor du finner styrken fra.Håper blomsten kan gi deg litt glede
Jeg har sagt det før og sier det igjen,du er et utrolig menneske. Selv om du selvfølgelig har dine tunge stunder og har fått en grusom sykdom klarer du å være så positiv. Vi andre med små bekymringer har virkelig noe å lære av deg. Heldig er de som har en sånn i familien,både små og store 💖
Heisann 🙂
Vet du at etter at jeg har begynt å jobbe som bpa – har vært borte i 3 stk (2 med als og 1 med inklusjonslegmemyasitt (kun 7 i norge som har dette)
Jeg må jo si at jeg setter veldig mye mer pris på de små ting i hverdagen – når jeg ser at du bl.a har det pågangsmotet og ja – såå positiv, ok så er du også sur og lei, men sånn er vi jo alle. Og dette med å bli behandlet “normalt” tenker jeg er såå bra jeg da – den ene jeg jobbet med ønsker ingen “gråtekoner” – fikset ikke å bli snakket med babystemme til eller dullet med når det var vanskelig.
Også her så jeg den enorme kjærligheten mellom mann og kone – og det er til å gråte av – det er assa så vakkert. Jeg er veldig glad på dine vegne at du faktisk
gjør ting så normalt som mulig – vil tro du har nok tid til å kjenne og tenke på sykdommen. Så at du er ute på biltur – kranger og diskutterer med gubben – you go girl – dette er flott, så lenge du holder koken på den måten :O) Jeg tar av meg hatten.
Mange varme klemmer fra Anja – fra østfold