Årets siste…

Jeg la meg sliten i går, det hadde vært en dag med mange uventede øyeblikk. I går var det nemlig tid for årets siste kontroll på sykehuset, og som vanlig var jeg nervøs for hva som ventet meg. Det har ikke akkurat vært så mange gode nyheter på de siste kontrollene, og hovedproblemet har vært blodgassen. Sakte men sikkert har verdiene krøpet oppover, og det er ikke akkurat et godt tegn.

Når blodgassen blir forhøyet er det et tegn på at lungene ikke får nok oksygen, og da stiger gassen karbondioksid. Lungelegen har gjort flere nye innstillinger på Bipap maskinen min uten særlig hell, det var først når jeg begynte å bruke hakestroppen at lungelegen så resultater på målingene mine. Det viste seg at jeg sover med munnen åpen, så all luften som ble blåst inn for rett ut munnen igjen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men takket være hakestroppen holdt munnen seg igjen, og med ett ble målingene bedre. Likevel gikk ikke blodgassen ned, den ville ikke rikke på seg! I tillegg hadde jeg problemer med å holde vekten oppe, men på forrige kontroll øynet jeg et håp når vekten viste at jeg hadde gått opp et kilo. Så jeg var rimelig spent i går, for nå trengte jeg noen gode nyheter snart.

Heldigvis så det ut som om universet var på min side denne gangen, i hvert fall hvis man skulle bedømme ut i fra været. Det har nemlig regnet kattunger de siste dagene, men mot alle odds bestemte solen seg for å komme frem i går. Jeg sto opp til et nydelig vær og det gjorde meg lettere til sinns, og det skulle snart vise seg at været var bare den første av mange gode ting i går.

Den første avtalen jeg hadde i går var hos lungelegen, nå skulle blodgassen måles på nytt. Det var da jeg fikk den første gode nyheten, blodgassen hadde faktisk gått ned! På forrige kontroll var den 6,8, men i går var den gått ned til 6,2. Fremdeles litt forhøyet men litt lavere, et godt tegn er det at den er på vei ned. Nå skal jeg ta nye målinger i helgen, så får vi håpe at blodgassen går enda mer ned til neste gang.

Etter timen hos lungelegen gikk turen videre til nevrologen, men der er det mest en samtale om alt går bra. Etter en god samtale om diverse ble vi informert om at det ble litt ventetid til neste avtale, som alltid måtte jeg ta blodprøver før jeg kunne dra hjem. Siden sykdommen har gjort blodårene mine skrøpelige så ba jeg om ultralyd for et år siden, da hadde jeg fått nok av å være nålepute. Så nå kommer de fra anestesien på hver kontroll med ultralyd, og det er jeg veldig glad for.

Men siden det var en stund til de skulle komme bestemte vi oss for å gå ned i kjelleren, der hadde de nemlig heis med vekt. Etter mye om og men fikk de meg opp i heisen, og når jeg hørte tallet fikk vi alle sjokk. Sist jeg veide meg viste vekta 49,1 kg, men i går viste vekta 52,9!!Jeg hadde nesten gått opp 4 kilo på fire måneder!! Både jeg og gubben visste at jeg hadde gått opp i vekt, men at det var så mye kunne vi ikke drømme om.

“Det blir ikke mer mat på deg fremover, fortsetter du slik klarer jeg ikke bære deg lenger ” utbrøt gubben når han hørte tallet, men jeg visste at han som meg var overlykkelig over at vekta hadde gått så mye opp. Så når det var tid for å ta blodprøver smilte jeg fra øre til øre, gubben derimot hadde mer enn nok med å holde seg på beina. Han tåler nemlig ikke synet av blod, og han hater sprøyter. Han blir blekere og blekere for hver gang, og selv om han vet at han kan gå ut å vente så blir han sittende hver eneste gang.

Det var en glad gjeng som forlot sykehuset i går, årets siste kontroll hadde gått over all forventning. Mens mange ALS syke må få trakeostomi eller dør innen kort tid har jeg fått åtte år, og det eneste jeg trenger er Bipap om natten. Ordene strekker ikke til når jeg skal beskrive hvor takknemlig jeg er, fremdeles er livet godt å leve.
Så selv om jeg er sliten i dag så kunne jeg ikke vært lykkeligere, jeg føler jeg har fått livets største gave, mer tid sammen med mine kjære…