Helt siden jeg fikk denne sykdommen inngikk jeg en pakt med meg selv, en pakt jeg har virkelig har prøvd å holde.
En pakt om å aldri ta sorgene på forskudd, aldri dvele over det som kommer.
Min skjebne var allerede blitt belagt, tre små bokstaver hadde bestemt min vei videre.
En vei jeg ikke kunne gjøre noe med, og selv om det var tøft så måtte jeg bare finne meg i det.
Jeg kunne selvfølgelig ha brukt ordet akseptere istedenfor finne seg i, men for meg blir det feil og bruke det ordet i denne settingen.
For hvem kan med hånda på hjertet si det, hvem kan si at de aksepterer at de skal dø.
Jeg er i hvert fall ikke en av dem, og mest sannsynlig kommer jeg aldri til å bli det heller.
Ja jeg må finne meg i at jeg skal dø, men jeg aksepterer det ikke.
Jeg aksepterer ikke hele livet mitt falt i grus, jeg aksepterer ikke en sykdom som frarøver meg alt.
Men jeg prøver hver dag, prøver å leve livet til tross for manglende aksept.
Jeg klarer kanskje ikke akseptere det, men jeg kan likevel prøve mitt beste.
Prøve å gjøre det beste med de kortene jeg har igjen, fokusere på livet fremfor tre små bokstaver.
Selv om det er vanskelig så forsøker jeg, for meg finnes det ingen andre valg.
Med fire barn så kan jeg ikke bare legge meg ned, selv om det er aldri så fristende til tider.
Bare ligge der og aldri stå opp, ligge der og vente.
Vente på den dagen jeg vet vil komme, vente på at det er min tur.
Jeg valgte det motsatte, jeg valgte å kjempe.
Kjempe for livet, kjempe for mine barn.
Men redselen må jeg leve med hver eneste dag, en redsel som aldri slipper tak.
For jeg er en av mange, en av dem som er redd for å leve og redd for å dø.
Min vei har vært lang, og lengre skal den bli.
En vei som skremmer meg, jeg er redd for å leve.
Leve et liv med stadig nye utfordringer, begrensningene blir større jo lenger veien blir.
Redd for stadig nye komplikasjoner, store komplikasjoner for en sliten kropp.
Livet virker så enkelt for noen, noen ser ut til å sveve gjennom livet på en fløyelsmyk sky.
Men det er først når døden puster deg i nakken den enkelheten forsvinner, og jeg er en av dem.
Redd for å leve og redd for å dø, redselen blir større for hver dag som går.
For jeg vet ikke hva som lurer bak neste sving, veien mot liv og død er like lang for meg….
Snille gode sterke Vivian, klarer d umulige du❤️
Livet er tøft med deg, Vivian. Skjønner din redsel for livet og døden. Selv om den puster deg nok mer i nakken enn mange andre av oss trenger tenke på. Ønsker deg så gode dager som mulig lenge fremover med dine kjære 💕
Livet er urettferdig.Noen sklir avgårde uten å møte fnugg av motstand mens andre er maks uheldige. Du har fått din del og vel så det men har en beundringsverdig måte å takle det på. Jeg ønsker deg fortsatt mange gode stunder med dine kjære.💖
Ønsker deg og dine alt godt! 💕
<333