Like sterkt i dag…

I går dukket et minne opp på Facebook, en film som fikk tårene til å trille. Jeg har aldri glemt den dagen for fire år siden, den dagen min datter kom hjem fra skolen og sa at hun hadde skrevet en tale. Vestland fylkeskommune hadde en konkurranse gående på den tiden, og i den forbindelse fikk alle elevene i oppgave å skrive en tale. Min datter hadde valgt temaet glede, og overraskelsen ble stor når jeg skjønte at talen handlet om meg.

Jeg har alltid vært stolt av mine barn, måten de har taklet sykdommen min på er bare imponerende. Min datters tale gikk rett inn i hjertet mitt, jeg husker enda hvordan tårene mine flommet over når jeg leste ordene hennes. Den talen rørte mange den gangen, og den ble lest opp på seminaret til gruppen ALS- Alltid litt sterkere, og det var den filmen som kom opp i går.

Jeg ble like rørt i går som jeg ble den gangen for fire år siden, tårene flommet over i går også. I dag deler jeg talen hennes på ny til alle dere, og med mine datters ord i hjertet ønsker jeg dere alle en god helg. Ta vare på dere selv, og husk på å se de små nære ting…

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Min datters tale: skrevet for fire år siden… 

Vi som mennesker er ganske så forskjellige. Vi tenker forskjellig, lever våre liv forskjellig, ja vi sanser og oppfatter forskjellig. Det som er viktig for meg, trenger ikke være viktig for deg. Men vi har alle noe til felles, vi må alle prøve å leve dette ene livet vi har på best mulig måte. Et liv fullt av både utfordringer og gleder, og det er disse gledene jeg gjerne vil prate om i dag.

Jeg levde et tilsynelatende normalt liv inntil for fire år siden. Jeg hadde en mor som stilte opp uansett hva det var, en stefar som jobbet mer borte enn han var hjemme, og søsken som alltid ville mitt beste men som også kunne gå meg på nervene noen ganger. Vi hadde et trygt og godt hjem , og fremtiden så lys ut.

Men for fire år siden rett etter min lillebror ble født, da skjedde det noe som endret livet for oss alle sammen. Min mor ble syk, alvorlig syk, tre små bokstaver gjorde at livene våre falt i grus, tre små bokstaver bidro til at tryggheten forsvant. ALS var beskjeden, ingen kur sa de, 2-5 år var prognosen.

Hvordan går man videre etter en sånn beskjed? Der og da forsvant all glede fra livet vårt, vi kunne nå aldri oppleve lykke igjen etter dette vel? Jeg var 12 år når det skjedde, nå er jeg 16 og vet hva glede er. Det har nemlig min mamma vist meg, hver dag viser hun meg det. For det er nemlig de små gleder som blir store for henne, og det smitter over på hele familien.

Nå er det gått fire år siden diagnosen ble stilt, og min mor blir gradvis bare dårligere. Men hun er sterk, for hver dag kjemper hun seg opp, opp til en hverdag som er helt annerledes enn min. For mens jeg lever et hektisk liv, prøver å sjonglere skole, fotball og venner, så sitter hun bare hjemme og må ha hjelp til alt.

Men vet du hva? Hun er lykkelig, hun smiler hver dag, og hun fyller huset med latter og glede. Hun elsker livet og griper tak i det for alt det er verdt. Selv om hun er lam fra topp til tå, så hindret ikke det henne fra å delta på ekstremsport veka på Voss i år. Der prøvde hun paragliding for første gang, og det smilet i ansiktet på henne når hun landet, ja det smilet kommer jeg aldri til å glemme.

Det beste hun vet er å få være med meg på fotballkamp, hun skinner som en sol når hun får se meg spille. Jeg blir glad inni meg når jeg ser henne sitte på sidelinjen og heie meg frem. Så for meg har glede forandret seg, det er ikke lenger en ny Ipad eller kule klær som betyr noe (selv om jeg blir glad for det også altså), men det er de små gledene som betyr mest for oss.

Det kan være alt fra å kunne dra på hytta en helg, være ute en sommerdag, eller samle familien til filmkveld en lørdagskveld. Det er de små øyeblikkene, de små gledene som gjør livet verdt å leve. Gleder som dukker opp når du minst venter det, små gleder som plutselig blir store når du bare ser de.

Vi lever i en verden der skjønnhet og materielle ting styrer vår hverdag. Men vi blir jo ikke lykkeligere av å ha det siste innen merkeklær eller den nyeste Iphonen. Min mor har lært meg å se de nære gleder, hun har lært meg å ta bort mine skylapper. Det som gir meg størst glede nå, er når hun smiler sitt største smil av å se hvordan blomstene spirer opp til en ny vår, eller når hun kjører ut en vinterdag bare for å kjenne de første snøfnuggene mot sin hud. Det er lykke for meg, det er de største gledene for oss.

Hver dag har noe godt i seg pleier min mamma og si, og det er så sant. For uansett hvor lei vi er til tider hvor urettferdig vi føler livet kan være så har vi hverandre, og vi har fortsatt en mamma som lærer oss hver dag og sette pris på livet. ..