Jeg føler jeg befinner meg i “ingenmannsland”, føler jeg står på stedet hvil, noen ganger føler jeg at jeg står på kanten av et stup og stirrer ned i en avgrunn så mørk, et mørke bestående av intet. Jeg står der og balanserer på kanten, prøver å klore meg fast til livet samtidig som jeg stirrer døden i kvitøyet. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen, men jeg føler avgrunnen kommer nærmere og nærmere, det føles som det bare er et tidsspørsmål før jeg faller ned i et mørke av uendelighet.
Hver morgen sitter jeg på badet og studerer min halvnakne kropp. En kropp som før var både muskulær og funksjonell er blitt forvandlet til en masse av løs hud, en kropp jeg ikke drar kjensel på lenger. Jeg hater synet som møter meg i speilet hver morgen, jeg føler meg gammel i en fortsatt ung kropp. Et vissent speilbilde er det som møter meg når jeg står opp, et råttent skall som er i ferd med å smuldre bort.
Jeg føler meg litt som en råtten frukt, skallet er i ferd med å mugne bort, men på innsiden er frukten fremdeles god. Lag etter lag smuldrer bort, det er bare et spørsmål om tid før innsiden også begynner å smuldre. Det er ingenting som kan gjøres, før eller siden blir frukten dårlig og må kastes. En frukt som før var både smakfull og god er ikke lenger til nytte for noen.
For hver dag som går blir jeg litt skrøpeligere uten at noe kan gjøres. Jeg hater synet av mine tynne legger, de samme leggene som jeg før irriterte meg over fordi jeg hadde såkalte “fotball legger”. Gud hvor jeg savner de leggene, sterke og flotte bar de meg rundt hvor enn jeg ville gå, det fantes ikke begrensninger for hva de kunne gjøre. Med mine føtter kunne jeg løpe etter dere mine små, løpe etter dere i en blomstereng mens jeg hørte deres frydefulle latter klinge som en vakker melodi i mine ører.
Jeg hater synet av mine armer, tynne og flate henger de der uten noen form for nytte. Der det før var markerte og synlige muskler, er det nå bare en flat, løs og hengende masse igjen. De samme armene som jeg før skjulte bort for jeg følte de var for tykke, Gud hvor jeg savner de nå! For med disse armene kunne jeg bære tungt, jeg kunne løfte dere opp mine små, løfte dere opp mot en himmel så blå. Med mine armer kunne jeg omfavne dere mine kjære, holde dere varme og trygge når kulden satte inn. Med mine armer kunne jeg tørke deres tårer og trykke dere tett inntil mitt bryst, holde dere der til sorgen slapp taket.
Jeg titter inn i speilet og ser to blå øyne, blå øyne fulle med små dråper av kjærlighet. Lydløse renner de ned på mitt kinn, de renner for deg min kjære og for dere mine barn…
Jeg er litt usikker på hvilke kommentarer det er greit å komme med egentlig? Jeg håper du ikke tar dette ille opp.
Når jeg leser innleggene dine tenker jeg i perioder hvor rar denne verden er. Jeg har tilbakevendende depresjoner. Da (nå) er jeg så mørk til sins at jeg ikke orker noe – ønsker ikke leve. Det er bare film som gir meg en viss virkelighetsflukt. Jeg ønsker at jeg kunne dø, men pga familien holder jeg igjen. Jeg tar valg om ikke sjekke meg for sykdommer ,kreft f.eks og tenker at det kunne være en legitim grunn for å dø. Men kroppen min er sterk og jeg holder meg i form i gode perioder.
Tenk om naturen hadde vært mer “omtenksom”. Da kunne jeg fått ALS i stedet for deg. Det tenker jeg ofte på når jeg leser hvor mye du savner ditt gamle jeg.
Jeg unner ingen denne sykdommen, for den tærer deg opp innvendig. Det er ikke bare kroppen den bryter ned psyken får seg også en knekk. Jeg prøver å sette pris på hver dag jeg får men noen dager vinner mine indre demoner. Jeg er heldig som ikke har kjent på det mørket du beskriver, bare husk på at du bringer lys til de rundt deg. Det har du gitt til meg og når jeg har trengt det som mest, og det sier mye om deg som person. Mange varme tanker til deg 💜
Og så har du et vakkert smil og et vakkert glimt.. «blå øyne fulle med små dråper av kjærlighet». Ja, du har så absolutt vakre øyne! 🐰
Vi er forskjellige vi mennesker og takler også motgang og smerte forskjellig. Depresjon har jeg kjent mye på. Vivian, du har en styrke som er få forundt. Er blitt så glad i deg og ønsker deg alt godt.Varm klem fra meg i Stjørdal❤️❤️❤️
Varm klem ril deg ❤️
Vanskelig å vite hva man skal si!Men masse varme tanker til deg!Du har en nydelig forfatterstemme!Og skriver så innsiktsfullt.
Du er bare heilt rå !!!
Hadde eg bare hatt litt av pågangsmotet ditt
Familen din er sikkert såååå takknemlige for at du er den du er,og så kjempestolt av deg.
Du gir meg så mye som leser av bloggen din.
takk 💕