Klar ferdig gå!!

I går var det bare å komme seg opp, en liten gutt var klar før hanen galte.
Jeg aner ikke hva klokken var når jeg våknet av små barneføtter i trappa, men nattevakten hadde ikke rukket å gå hjem enda. Like etter ble stuen forvandlet til et discotek, og en sang har gått på repeat i flere uker nå. For de av dere som har sett serien Papirhuset så vet dere hvilken sang det gjelder, en liten gutt har fått sangen Bella chiao på hjernen. Akkurat det kan vi takke storesøster for, men jeg tror selv hun begynner å bli en smule lei nå.

Det var to grunner til at en liten gutt startet denne lørdagen tidlig, et bursdagsselskap og et kappløp med mor var planene for dagen. Med nettbrettet i hånda entret han soverommet mitt, nå skulle mamma vekkes. Med lyden på full guffe kom han dansende mot sengen min, og det var da jeg skjønte at her var det bare å komme seg opp.
Heldigvis fikk jeg lokket han til å se litt på Tv, tanken på å vekke gubben klokken 06.00 en lørdags morgen var ikke særlig fristende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etterhvert våknet gubben til liv også, og da var det ingen bønn. Nå skulle vi endelig avgjøre dette en gang for alle, hvem var raskest i gata her. Men det ble raskt klart at jeg hadde undervurdert hastigheten til en liten gutt, jeg hadde ikke sjans denne gangen heller. Guttungen løp ifra meg før jeg hadde fått sukk for meg, jukset gjorde han også.
Det var da det slo meg, når jeg ikke kunne slå han på flatmark hva da med et motbakke løp?

Videosnutten over er beviset, litt motbakke var det som skulle til. Jeg klarte i det minste å holde følge, men det skal legges til at jeg måtte slite han ut for i det hele tatt å ha en mulighet.
I tillegg tror jeg en liten gutt syntes litt synd på mammaen sin som alltid tapte, jeg har en mistanke om at han lot meg henge på opp bakken der.
Etter gjentatte løp kunne vi slå fast at guttungen fremdeles var den raskete gutten i gata, jeg må nok få noen til å trimme rullestolen. For det er ganske så frustrerende til tider, spesielt når guttungen vil på sykkeltur. Jeg har ikke sjans til å følge med, og det frarøver meg for en del opplevelser.

Heldigvis kan jeg enda kjøre rundt med en liten gutt, han har ikke vokst fra det enda.
Dessuten oppdaget jeg enda en ny funksjon på rullestolen, og det til stor glede for en liten gutt.
Jeg husket plutselig på at denne rullestolen kunne heves opp til ståhøyde, og nå fant jeg ut hvordan jeg gjorde det. Plutselig ble det konkurranse mellom meg og gubben, hvem var høyest mon tro?
Men når jeg skulle begynne å kjøre rundt med rullestolen så høyt oppe slo nervene inn, jeg hadde helt glemt av hvor høy man egentlig er som gående.

At jeg som har flydd paragliding skulle bli så nervøs av å kjøre rundt i ståhøyde var noe gubben fant veldig underholdende, men jeg visste at når det kom til mot så når han ikke meg opp til knærne engang.
Gubben kan le så mye som han vil, men jeg har reddet en finnmarking fra både flaggermus og edderkopper så mange ganger opp igjennom at han trenger ikke prøve seg.
Litt mer tid i ståhøyde så suser jeg nok snart avsted, og da er det gubben som må se opp til meg…