Jeg husker enda den dagen, femten minutter inne på et sykehuskontor endret hele livet mitt. For som mange andre levde jeg livet uten å tenke på døden, jeg levde livet som om jeg var udødelig. Men plutselig var det jeg som satt der, jeg som ble fortalt at døden ventet. Dødsangsten slo meg som en knyttneve i magen, og jeg kjente hvordan luften ble slått ut av meg.
Det var som om hele jordkloden snurret rundt som en karusell, og alt jeg kunne gjøre var å klamre meg fast. Det var da hun dukket opp i mitt minne, et familiemedlem som hadde gått bort noen år tidligere. Plutselig skjønte jeg hva hun hadde gått igjennom, nå var det meg som følte på det samme som hun engang gjorde.
Jeg husker det siste besøket med henne, og akkurat det besøket kom til meg den dagen for seks år siden. Hun var innlagt på det samme sykehuset som jeg jobbet på, det samme sykehuset som jeg noen år etter skulle få den samme beskjeden.
“Det er ingenting vi kan gjøre, du skal dø”.
Men den gangen var jeg uvitende om min egen skjebne, og jeg husker enda den dårlige følelsen jeg fikk i det jeg kom inn sykehusrommet på det som skulle bli min siste samtale med en dame som engang sto meg nær.
Bitterheten kom sivende ut fra fire vegger, og dødsangsten traff meg med engang jeg åpnet døren. Synet av en dame som hadde gitt opp lenge før tiden gjorde noe med meg, og selv om solen skinte fra en krystallklar himmel så hadde mørket tatt fullstendig over. Jeg kunne like gjerne snakket til veggen, det ble tydelig at hun ikke ville ha meg der. For jeg minnet henne om alt hun hadde mistet, jeg fikk leve mens hun skulle dø.
Hele familien prøvde å få henne til å fokusere på livet, men ingenting hjalp.
Alt hun så var den endelige døden, alt hun så var et altoppslukende mørke.
Bitter på sin egen skjebne og med en dødsangst så stor satt hun der, fullstendig paralysert. Min første følelse var frustrasjon, jeg ville så gjerne klare å trenge igjennom. Dra henne med ut i solen, gi henne en påminnelse om at hun fortsatt levde.
Men ingenting nyttet, hun endte sine dager i bitterhet og med en lammende angst.
Med henne i tankene dro jeg hjem fra sykehuset med min egen dom for seks år siden, plutselig var det mitt liv som nærmet seg slutten. Det var først da jeg skjønte hva hun bar på, for nå satt jeg selv i et altoppslukende mørke.
Nå var det jeg som satt med dødsangst, det var jeg som følte på en stor urettferdighet.
Vårt siste møte kom tilbake til meg, og jeg ble plutselig livredd. Redd for å ende opp bitter på livet, sitte på et rom og bare vente på døden.
Jeg har tenkt mye på henne de siste årene, hun er den store grunnen til at jeg klarte å komme meg ut av et altoppslukende mørke. For tanken på å dø uten å ha prøvd å leve livet til det fulle skremte meg mer enn døden selv, min dødsangst var at jeg ikke levde nok. Jeg ville gjøre mest mulig mens jeg enda kunne, og jeg ville gjøre det sammen med mine kjære. For meg er ikke døden min største frykt, min største frykt er at jeg ikke lever nok…
Takk for at du deler dine tanker og følelser ❤ Jeg har inntrykk av at du “lever nok”, men det kan nok aldri bli for mye ❤
Jeg prøver Kari, men jeg skulle gjerne levd mer 💓
💓 Håper du klarer å gjøre det beste ut av tiden du har 💓💓