For seks år siden fikk jeg meg en vekker, jeg kom ut av sykehuset som en annen kvinne. Plutselig så jeg hva som var viktig, jeg skjønte at livet jeg levde aldri ville komme i retur. Det eneste jeg klarte å tenke på var barna mine, min mann og mine foreldre, alt annet forsvant.
Sangen “Du ska få en dag i mårå” kom plutselig poppende inn i hodet mitt, men den sangen gjaldt ikke meg lenger. Livet fikk brått en utløpsdato, og der og da føltes det ut som jeg aldri ville få oppleve en ny morgendag. Men her sitter jeg seks år etterpå, mange nye dager har jeg fått.
For en reise jeg har hatt, livets siste reise har gitt meg mange uforglemmelige øyeblikk. Jeg har gått fra de dypeste daler til de høyeste fjelltopper, jeg har lært meg å kjenne på en helt ny måte.
Det har vært en bratt læringskurve, men er det en ting jeg har lært så er det at tiden jeg har på denne jord aldri kommer tilbake.Plutselig kunne jeg være 100% tilstede, alle de forstyrrende elementene hadde forsvunnet som dugg for solen. Jeg husker enda den følelsen av frustrasjon når jeg ikke klarte å bruke mobilen lenger, følelsen av å gå glipp av ting skremte meg. Men nå ser jeg hvor mye unødvendig fokus den fikk, tid som jeg kunne brukt på de som sto meg aller nær.
Jeg ser de overalt, mennesker som ikke ser verden rundt seg.
Hele verden er nå inne i en liten mobiltelefon, med en hel verden i hånda er det lett å glemme av den virkelige verden.
Jeg så henne på lekeplassen, barna løp rundt henne men hun hadde kun øye for en ting. Mobilen i hånda fikk all oppmerksomhet, og i det jeg kjørte forbi henne så måtte jeg sende en takk til høyere makter.Den damen på lekeplassen fikk meg til å forstå hvor heldig jeg var, jeg hadde fått en gave som hun enda ikke hadde fått.
For i motsetning til henne så levde jeg i øyeblikket, uten noen form for forstyrrelser kunne jeg suge til meg livet her og nå. Jeg hadde fått en gave så stor, og der og da følte jeg meg som verdens rikeste kvinne.Jeg kikket ned på en liten gutt som satt på mine bein mens jeg kjørte bortover, en smilende liten gutt ga meg en lykke så stor.
“Kjør fortere mamma” ropte han frydefylt, alt som betydde noe var at vi var sammen i det lille øyeblikket. Lyden av barnelatter ga ekko mellom høye vestlandsfjell, og igjen ble jeg påminnet om hvor dyrebart livet her og nå er…
2 kommentarer
Du har så rett. Selv er jeg ikke en ivrig mobilbruker. Som deg føler også jeg meg rik ,ganske enkelt for at jeg ikke sitter med nesen nedi mobilen hele tiden. De som gjør det går virkelig glipp av mye fint rundt seg. De burde kanskje løfte blikket litt. Jeg mener ,de kunne jo få seg en aha opplevelse.
Ja ,som du sier Vivian,og også Wenche W. Vi lever her og nå. Spennende med konkurransen til deg og liten gutt Og han jukset 😆Ingenting og si på konkurranseinnstinkete. Ved en tilfeldighet kom jeg over ett foredrag av Bjørn Natthiko Lindeblad. Visste ikke at han hadde ALS. Interessant mann. . Ha en fin søndagskveld .😊