I går hadde gubben bestemt seg, og når det skjer så har man ikke mye man skulle ha sagt.
Gubben hadde nemlig bestemt seg for at kjerringa skulle luftes, og før jeg i det hele tatt visste hva vi skulle satt jeg i rullestolen. Først lurte jeg på om gubben hadde tenkt å sette kursen mot sydligere strøk, for yttertøy fikk jeg ikke på meg. Er tynt teppe var alt jeg fikk slengt over meg før jeg ble beordret ut døren.
“Bilen e varm” ropte gubben fra gangen, og akkurat det skulle det vise seg at han hadde rett i.
For når jeg trillet inn i bilen skjønte jeg at gubben hadde planlagt denne utflukten en stund, dampen fra varmeapparatet slo i mot meg. Enda et bevis på at finnmarkingen min er blitt akklimatisert, med andre ord så er han blitt en søring.
Sette han inn som fyrbøter er som om å be om problemer, for er det en ting gubben er god på så er det å lage varme. Peisen har virkelig fått gjennomgå denne vinteren, gubben har fyrt både kjerring og unger ut av huset. Og når jeg kom ut i bilen skjønte jeg at fyrbøteren hadde overgått seg selv, minnene fra sommeren i Saudi Arabia vendte tilbake med full kraft i det jeg trillet inn i bilen.
En liten gutt var snar med å kle av seg når han oppdaget hvor varmt det var, det var ikke mye som minnet om vinter inne i bilen. Men det var nettopp vinter som var stikkordet for vår biltur, og det skjønte jeg når gubben fant frem skiene til guttungen. Vårt første stopp ble i Furudalen, på en parkeringsplass spente gubben skiene på en liten gutt. Fra bilen ble jeg sittende å se på en liten gutt, det var en lykkelig gutt som inntok skisporene.
Snakk om å komme til vinterland, det var hvitt så langt øyet kunne se. Smilet til en liten gutt i skiløypene varmet hjertet mitt, mer enn varmeapparatet i bilen. Jeg kunne se hvordan mestringsfølelsen strømmet gjennom en liten gutt, det var en fryd å se på. Etter en times tid på ski bar det videre, Jondalen ble vårt siste stopp for dagen, på Esso stasjonen ble det hamburgere og nuggets til en liten gutt. En perfekt tur nærmet seg slutten, jeg kikket bort på min mann og igjen følte jeg på hvor heldig jeg er som har han.
Denne helgen har gitt meg mange uforglemmelige øyeblikk, og det startet på fredag. Jeg har ikke sett nordlys siden vi flyttet fra Finnmark, men på fredag dukket det opp her. Jeg kom meg ikke ut men fra stuevinduet fikk jeg meg et fantastisk syn. Heldigvis hadde naboen også fått det med seg, det skjønte vi når det plutselig dukket opp en hodelykt i hagen vår.
Han fikk tatt noen fantastiske bilder oppe med grillhytten vår, og jeg var så heldig å få noen av de. Det er når slike øyeblikk dukker opp jeg kjenner på det, hvor takknemlig jeg er for at jeg fortsatt er her. Nordlyset kom når jeg trengte det som mest, for akkurat den fredagen hadde jeg det tungt. Men når nordlyset danset over himmelen forsvant mine indre demoner, og for første gang på mange år følte jeg på en indre ro. I dag våknet jeg opp til full vinter igjen, og hadde jeg ikke visst bedre så skulle man tro vinteren fulgte etter oss ned fjellet i går…
Flotte bilder og en helg full av opplevelser for dere 🙂 Nordlyset er fantastisk, og det er også gleden det er å se en liten gutt på ski 🙂 Du har gode mennesker rundt deg <3
Ja jeg er heldig med familien min, uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort 💖
Nordlyset er vakkert! En sjelden gang dukker det opp her på Østlandet også, men jeg har på ønskelista en tur nordover på jakt etter Aurora 🤩
Ja den drømmen må du sette til livs, det er en fantastisk opplevelse 💜
Så flotte bilder. Vi har hatt et fantastisk nordlys her i Alta. Nå venter vi bare på sola som kommer snart 😎🌞
Ja det er noe spesielt med den første soloppgangen etter mørketiden, jeg må innrømme at jeg savner Finnmark på på denne tiden 💜
Snill mannen din er. Hyggelig tur med gutten og masse fine bilder her. nordlys har jeg bare sett en gang i min 32 år i Norge.