Kaos i heimen…

Det begynte allerede forrige helg, jeg kjente at formen var dalende. Forrige lørdag våknet jeg opp med feber, og etter det har det gått slag i slag. Her i huset kan man ikke være syk, for du kan være helt sikker på at det skjer noe akkurat i det øyeblikket du ligger nede for telling. Det samme skjer hver bidige gang jeg føler meg dårlig, men det rare er at det samme gjelder ikke gubben.

Når gubben er syk skjer det ingenting, han kan gå og legge seg uten at han blir forstyrret av noe. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en mann, de har en egen evne til å stenge alle forstyrrelser ute. Dessverre har ikke jeg den evnen, kanskje fordi jeg ikke har mulighet til å trekke meg unna når noe skjer. Jeg sitter midt i stuen uten mulighet til å komme meg noen vei på egenhånd, og det er på godt og vondt.

Denne uken har jeg virkelig fått testet tålmodigheten min, for plutselig bestemte ungdommene seg for å bytte rom. Det skulle vise seg å bli en tålmodighetsprøve uten like, spesielt når både jeg og en liten gutt bare ønsket oss fred. For brått ble en liten gutt også syk, og mens gubben dro på jobb så ble det opp til meg og håndtere kaoset som foregikk rundt meg. Men når min datter i tillegg bestemte seg for å pusse opp rommet hun skulle ta over kjente jeg at begeret begynte å toppe seg, og når hun bestemte seg for å teste høyttaleranlegget mens hun tok malerkosten fatt kjente jeg den første dråpen rant over.

Håret mitt har stått rett opp denne uken og det gjør det enda, for enda er de ikke ferdig.
Det har vært løping opp og ned trappa, musikken har gitt gjenklang i hele huset, og malerkostene har levd sitt eget liv. Mens jeg har holdt ut en hel uke gikk gubben ned for telling etter en dag, han søkte tilflukt i garasjen i går og det var det siste jeg så til han. Så nå håper jeg de snart er ferdig, for nå vurderer både jeg og gubben å flytte ut i bunkersen under verandaen. Ungdommene har tatt over hele huset, så hvordan dette skal gå aner jeg ikke…