Jeg lurer på hvordan min siste timer på denne jorden blir, lurer på hvordan det blir når man forlater denne verdenen. Ja for jeg tar meg i og være nysgjerrig på døden, nysgjerrig på dette mysterium av noe som ingen vet med sikkerhet hva er. Kanskje vi bare dør og det er det, eller kanskje det finnes noe der ute som ingen vet hva er.
En god venninne av meg sin eksmann er prest. For noen år siden utfordret jeg han på dette spørsmålet, er det et liv etter døden? Han var skråsikker på dette, faktisk 100%. Jeg derimot talte i mot han, som den logikeren jeg er måtte dette bevises, og da holdt det ikke at det sto i en “bok” med utydelige setninger. Her måtte det konkrete bevis på bordet.
Han nevnte disse “ut av deg selv opplevelsene” som et eksempel. Du vet de nær døden opplevelsene som mange har opplevd. De kommer tilbake og kan fortelle om hvordan de så lyset i andre enden. Dette mente han var bevis nok. Igjen talte jeg imot. Jeg mente at det kun var hjernen som spilte oss et “puss”.
Uansett hva han sa, talte jeg imot, ja jeg klarte faktisk å få han til å reagere med sinne, for han ble faktisk sint. Men kanskje det var redsel som fikk frem sinne, redsel for at det ikke er noe etter døden, redsel for et mørkt intet. Jeg har min personlige tro, ja jeg vil kalle meg kristen. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig til tider å tro på noe som jeg ikke vet om finnes. Det skjer så mye elendighet i verden at jeg finner det vanskelig å tro, jeg kan ikke tro at en Gud bare vil sitte der og se på verden faller i grus uten å gripe inn.
For det er jo det som det handler om, å tro. Det må være befriende å tro på noe så hardt at man aldri er i tvil. En trygghet som man kan ta frem når man opplever kriser. Jeg skulle gjerne hatt en slik tro, men jeg tviler. Jeg tviler på at det finnes noe etter døden, jeg tviler på at det finnes noen “himmelport”, ja noen ganger tviler jeg faktisk på at det finnes noen Gud. For jeg er bare et menneske, et menneske med mange feil og mangler, et menneske som har “syndet” en hel del i mitt liv, et menneske som velger logikk fremfor å tro på noe jeg ikke vet om.
Men samtidig ønsker jeg å tro, jeg ønsker å tro på at det finnes noe der ute. Det hadde vært fint om jeg endte mine siste timer i en god drøm, for så å vandre videre til et fredfylt liv. Så derfor fortsetter jeg og be hver kveld , be for noe jeg ikke helt tror på. Men det er alt jeg kan gjøre, og jeg finner trøst i at selv de som tror har sine svakheter, ingen er perfekte. Så kanskje, bare kanskje det er håp for en “himmelport” for meg også…
Det har jeg også tenkt mange ganger. Jeg skulle ønske jeg trodde… For to år siden fikk jeg et hjemmelaget trekors i gave av en flott, troende dame jeg ble kjent med. Hun visste og jeg visste at jeg ikke kaller meg selv kristen. Men det spiller ingen rolle for jeg kan se på korset, har det også med meg i sekken når jeg skal gjøre noe som jeg gruer meg til, og så kan jeg tenke at for henne så spiller det korset en stor rolle i hennes liv. Og hun ønsket med det å gi meg håp og trøst! Og de gode tankene hun la i korset og hva det betydde for henne gir korset mening for meg også.
Ååå så fint av henne, jeg har fått en brodert engel av en leser som betyr mye for meg. Den henger over senga mi, og jeg får en slags trygghet av å ha den der 💖
Det er fint å tro, på noe…..
Og at det er noe mer der ute
Og det tror jeg…
Jeg tror også – og ser på meg selv som en kristen selv om jeg ikke praktiserer så mye
Jeg liker å gå til nattverd når det er kveldsmesse – og jeg savner det – for jeg gjorde det av og til før jeg flyttet til ny kommune.
Dette med å tro det er noe mer der ute… kanskje kommer vi til en kilde kanskje blir vi gjenfødt kanskje….. en dag finner vi svaret
klem
Ja jeg er helt enig Mette, det er mye trøst i å tro 💜Jeg håper det finnes noe etter døden, og jeg håper jeg blir gjenforent med alle de som har gått i forveien 💜
Om noe, så har i det minste all den grubling som følger det å ha levd med eksistensiell angst siden tidlig barndom ført til at jeg for det første har studert såpass med klarsynte med argusøyne som tross dette har endt opp med å måtte tilkjennes en alt for høy- og ikke minst detaljert treffsikkerhet for ikke å tas på alvor (eks.Matt Frasier og Theresa Caputo). Paradokset i denne altoverskyggende jakten på et bevis for at vi ikke opphører å eksistere (hvilket er en bevisst formulering, da det ikke er den legemlige døden som sådan som er kjernepunktet her, men at selve ‘jeg’et, bevisstheten, eller sjelen om du vil, skal opphøre å eksistere), er at en opptrer som ens egen verste fiende. Alt som en mangt om møye måtte klare å grave frem av indisier i favør av denne agendaen plukkes og analyseres regelrett i fillebiter i en selvdestruktiv jakt på faktorer som svekker troverdigheten. Følgelig, kan jeg med hånden på hjertet si at når jeg ikke har klart å pulverisere troverdigheten til et element innenfor dette her, så kan jeg faktisk gå så langt som å si at da er det neppe noen andre som kan det heller..
De her observasjonene av folk som under en reading brått har kludret ned en tegning på blokken sin som så viser seg være en eksagt replika av en minnetatovering, på forhånd har skrevet ned sangtekster til sanger de ikke kan som det viser seg vedkommende har sunget for sine barn, osv, osv, har den nitidige grublingen så klart å grave seg frem til vitenskapelige faktorer. Den første åpenbaringen, var linket til loven om at energi ikke kan opphøre, og kombinert med at det øgså er blitt en økt satsing på dette her i vitenskapen, så ser jeg en reell mulighet for at svarene jeg er ute etter er å finne i kvantefysikken..
Så selv om jeg langt i fra er i mål i hht å få fjernet såpass med tvil at jeg en dag kan bli løst fra dette her, har jeg i det minste kunnet fremdrive en solid sannsynlighetsovervekt for at det er så! 🙂