“Jeg vil ikke høre”

Jeg så hvordan smerten traff han, sorgen la seg som en mørk sky over ansiktet hans.
Han som minutter før hadde ledd så hjertelig over noe han hadde sett på mobilen, han som minutter før hadde en god dag. Men nå satt han der oppløst i tårer, ristet frustrert på hodet og nektet å høre. Jeg kunne lese blikket hans, stillheten som brått oppsto sa alt.

Igjen hadde jeg klart det, bare ved hjelp av mine ord hadde jeg ødelagt dagen hans.
Jeg så det på han når han kom hjem fra jobb, han var sliten. Virkeligheten blir noen ganger for tøff, alt man vil ha er en pause fra livet her og nå. Jeg så det på hele han når han kom luntende inn i stuen, alt han ville var å drømme seg bort til en verden som ikke eksisterte.

Han tok på seg et tappert smil i det blikket hans møtte mitt, men øynene hans avslørte han.
Jeg hørte det tunge sukket hans i det han dumpet ned i sofaen, et lite sukk fikk hjertet mitt til å briste. På sofaen lå mannen jeg elsket helt utslitt etter dagens mange gjøremål, og han lå der vel vitende om at dagens gjøremål langt i fra var over.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Klumpen i magen vendte tilbake, en klump av skyldfølelse fylte hele meg. For selv om fornuften i meg prøvde å overbevise meg om at det ikke var min feil så var skyldfølelsen større, alt jeg ville var å frita en sliten mann for alle sine byrder. Legge mine armer rundt han og holde han tett inntil meg, men i en stol ble jeg sittende hjelpeløs med tårer i øynene.

Det hele startet med et lite spørsmål fra en sliten mann, men jeg kunne ikke gi han det svaret han ville høre. Der og da trengte han noe jeg ikke kunne gi han, han trengte en flukt fra virkeligheten. Problemet er bare at jeg er virkeligheten, hver gang han ser på meg blir han minnet på virkeligheten han så sårt trenger et avbrekk fra.

“Du må leve lenge kjære, kan du love meg det” hørte jeg plutselig fra sofaen, min mann kikket på meg med triste øyne. Igjen kjente jeg en klump rundt hjertet mitt, og i det øyeblikket hadde jeg bare lyst til å skrike høyt. “Jeg kan ikke love deg det kjære, for jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen” visket jeg tilbake, og det var da virkeligheten slo ned over min mann. Noen ganger har jeg bare lyst til å lyve, fortrenge virkeligheten og forbli i drømmen.
Men det er ikke mulig å unnslippe tre små bokstaver, livet vårt har blitt til en endeløs kamp…