Har du noen gang vært så forbanna at du føler du skal sprekke? Den følelsen av blindt raseri som tar over kroppen og røsker tak i deg? Sånn hadde jeg det igår. Jeg ble så lynings at jeg så rødt, men det har bygget seg opp over tid. Det er ikke ofte jeg blir så forbanna som igår, takk og lov for det, men igår fikk jeg virkelig kjenne på at jeg fortsatt er i live.
Herregud, jeg har verdens beste mann, og kunne aldri ha tenkt meg et liv uten han, det må det aldri være tvil om. Men av og til kan han være litt ubetenksom, som feks å ikke inkludere meg i sine egne planer. Av og til trenger vi mennesker å bli sett litt ekstra, få litt ekstra oppmerksomhet, bare bittelitt. Av og til er det godt å bli invitert med på ting, og ikke hele tiden måtte spørre om å få bli med.
Hadde jeg vært frisk så hadde ikke dette vært et tema engang. Men ettersom jeg er syk og dessverre helt og holdent er avhengig av andre, så blir dette et problem. Så når min kjære legger planer med naboen uten å tenke på å spørre om jeg har lyst til å være med, så stikker det litt ekstra i hjertet.
Jeg vet at han ikke gjør det med vilje, han har generelt sett vært dårlig på dette området fra dag en, så jeg har visst om det hele tiden. Men så har han nå mange flere gode sider som veier opp, så stort sett går det bra, ja bortsett fra i går da 🤣I går rant begeret mitt over en smule kan du si.
Det hele begynte på mandag, da hadde han og naboen funnet ut at de skulle gå tur med barna ned til sjøen her. Selvfølgelig kunne jeg bare ropt ut at jeg også ville være med, men noen dager har jeg lyst at han skal ta litt initiativ til å vise at han har lyst til å ha meg med, noen dager føler jeg meg som femte hjulet på vogna, og det er ingen god følelse. Så de dro uten meg, og sendte meg bilder fra turen.
Jeg må innrømme at det stakk ekstra i brystet når bildene kom, det er det med å føle seg utenfor, og verdsatt ikke minst. For når ingen spør meg om jeg også har lyst, når man hele tiden føler man må mase seg til å få være med, da kommer de følelsene fort til overflaten. Men han skjønte det når han kom hjem og så hvor deppa jeg var, og brukte resten av kvelden på å gjøre det godt igjen.
Men når det skjedde på nytt i går, ja da rant begeret over. For jeg hadde lyst ut og leke med Isak, men da hadde han allerede lagt planer om å grave hos naboen, noe som Isak gjerne ville være med på. Akkurat det gjorde meg ingenting, men jeg hadde ikke særlig lyst til å tilbringe ettermiddagen med å se på han grave. Så jeg og assistenten bestemte oss for å ordne litt ute istedenfor.
Overraskelsen var derfor stor når jeg oppdaget at min mann og Isak ikke var og gravde, nei de var hos naboen og koste seg. Hallo?? kunne han ikke kommet og hente meg, hadde det kostet han så mye??
Men det som fikk meg til å sprekke fullstendig, var at når assistenten gikk hjem kl syv igår kveld, nei da skulle han begynne å jobbe, uten å gi beskjed. I over en time satt jeg alene i rullestolen utendørs og ventet. Og når han kom, og mente jeg over reagerte, ja da sprakk det fullstendig 🤣I blindt raseri satte jeg avgårde, jeg stakk rett og slett av. Jeg tok av på egenhånd, freste bortover grusveien så kruttrøyken sto ut etter meg.
Jeg som aldri har turt å sette avgårde på egenhånd, for tenk om rullestolen svikter, eller noe annet skjer, ja da ville jeg vært helt hjelpeløs. Men igår tenkte jeg ikke litt i de baner engang, jeg var så forbanna at jeg ikke tenkte på annet enn å komme meg bort. Så jeg kjørte jeg, alene, bare meg og rullestolen, freste bortover veien, lurer litt på hva de folkene jeg møtte tenkte, det må ha vært litt av et syn 🤣
Over 2 km kom jeg før jeg snudde for å sette nesen hjemover, men da oppdaget jeg at det var fotballkamp på nærbanen her borte, så jeg bestemte meg for å vente med å dra hjem. For å si det sånn, jeg var borte en stund , men til gjengjeld fikk jeg roet meg ned. Og nå vet jeg at jeg kan ta småturer på egenhånd, jeg må bare få meg noe som kan brukes til å kontakte folk, dersom uhellet er ute. Min mann mente han måtte utstyre meg med GPS sporing slik at han var trygg på hvor jeg var 🤣
Nå har jeg roet meg, og håper på en bedre dag idag. Men jeg fikk i det minste meg en tur da, alene med mine egne tanker, og det skal dere vite, det var utrolig deilig, det gjorde underverker …
Tøffing, Vivian! Hadde nok gjort det samme. No overraska du både deg sjølv og andre! Klem 😘
Ja jeg tror jeg trengte den lufteturen 💜🙃