“Jeg skal til Linda”

I forrige uke la jeg merke til det, håret til en liten gutt hadde vokst ut av proporsjoner. Det var på høy tid med en klipp, jeg måtte kontakte vår faste frisør. Helt siden en venninne av meg presenterte meg for hennes frisør har jeg vært frelst, og det samme gjelder resten av familien. Foruten om min eldste sønn har alle gått til henne for å klippe seg, og det gjelder også en liten gutt.

Ja han er faktisk den som er mest bergtatt av oss alle, han nekter å klippe seg hos noen andre.
Jeg husker enda den ene gangen han måtte klippe seg hos en annen, den opplevelsen gjør meg svett den dag i dag når jeg tenker på det. Etter det har jeg alltid vært ute i god tid med å bestille time, for det siste jeg ville ha var enda en hylekonsert.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men når jeg logget meg inn på nettsiden for å finne en time fikk jeg meg en overraskelse, og jeg kjente hvordan panikken grep tak i meg. For i følge nettsiden var det ingenting ledig for langt ut i April!
En liten gutt sto fremfor meg når jeg lette etter en ledig time, og han så det tydeligvis på meg at noe var galt. “Jeg skal til Linda ellers kan du bare glemme det” utbrøt en liten gutt bestemt, og jeg kunne se på hele han at han mente alvor.

Det er ikke lenge siden jeg måtte trygle til meg en time til min datter, og nå så jeg ingen andre utveier enn å gjøre det igjen. Det er ingen tvil om at en liten gutt har lagt sin elsk på vår frisør, og det er ikke rart når hun er så god som hun er. Vi blir alltid godt tatt i mot når vi kommer dit, og det gjelder spesielt en liten gutt. Det er ingen tvil om at frisøren har skjemt en liten gutt bort, så egentlig kan hun takke seg selv.

Lettere panisk sendte jeg frisøren en melding, og til min store lettelse sa hun ja med en gang.
Det var en lykkelig gutt som kom hjem fra frisøren her om dagen, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig. Jeg skulle gjerne vært hos frisøren selv før påske, men jeg tror jeg har brukt opp trygle kvoten min for en stund. Dessuten våknet jeg opp svindårlig i går, og jeg skjønte med en gang at jeg hadde fått enda en urinveisinfeksjon.

Jeg var snar med å sende assistenten ned til legen med en urinprøve, og etter noen timer ble mine antakelser bekreftet. Siden jeg var så dårlig så ville jeg bare få kuren i hus fortest mulig, og jeg var på vei til å sende assistenten av gårde på apoteket når jeg fikk høre at hjemmesykepleien hadde tatt saken i egne hender. En sykepleier som ikke visste noe om formen min hadde ringt min mann som var på jobb, men også min mann var totalt uvitende om hva som foregikk med meg.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt hjemmesykepleien ringe meg direkte hvis de har spørsmål, men i stedet for så ringer de min mann som ikke kan svare på noe. Min mann prøvde å si at hun måtte ringe meg, men det kom tydeligvis ikke på tale. Det hele endte med at hjemmesykepleien bestilte medisinen til i dag, og siden de hadde lagt inn en bestilling så kunne ikke jeg hente ut resepten. Igjen følte jeg meg umyndiggjort, igjen ble det tatt avgjørelser bak min rygg.

Jeg gråt i hele går, og nå fikk jeg beskjed om at medisinen ikke kommer før i kveld. Det var en grunn til at jeg ville ha kuren så fort som mulig, for så dårlig som jeg er nå har jeg ikke vært før. Min primærkontakt i hjemmesykepleien har vært borte en stund, og det er nå jeg ser hvordan det kommer til å bli når hun slutter i Mai. Jeg trenger noen som ser meg for det menneske jeg er, og ikke bare som en hjelpeløs ting som ikke kan ta egne avgjørelser…