“Jeg savner deg kjære”…

Kvelden er ankommet Breistein, mørket har for lengst lagt seg over hus og hjem. Isak ligger trygt og sover, og de store barna er opptatt med sitt. Stillheten er til å ta og føle på, den eneste lyden som høres er TVen som durer i bakgrunnen. Det er bare meg og min mann i stua, en stille fredags kveld for oss to.

Vi prøver å fokusere på skjermen, prøver å få tankene over på noe annet. For det er når vi er alene at tankene og redselen for fremtiden kommer til oss begge. Han sitter i sofaen ved min side, han er bare en armlengde unna. Nært nok til å strekke ut en hånd, men fjernt nok til at jeg ikke klarer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Han stryker meg lett på armen, kniper litt innimellom. Nesten som om han må forsikre seg om at jeg fremdeles er her. Jeg stålsetter meg, for jeg vet hva som kommer. “Jeg savner deg kjære” sier han med en sørgmodig stemme, “husker du kjære” spør han med gråt i sine øyne.

Min store sterke mann er plutselig ikke så sterk lenger, min store sterke mann trenger en hånd og holde i. Det river i hjertet mitt, jeg klarer ikke si noe, alt jeg klarer å gjøre er å nikke bekreftende, jo jeg husker min kjære. 

For alt jeg vil gjøre er å hoppe opp i sofaen sammen med han, grave meg inn i hans varme armkrok. Holde godt rundt han og si at alt vil bli bra, gi han nytt håp for fremtiden. Men jeg kan ikke, jeg klarer ikke, for det finnes ikke ord som kan gjøre det bra igjen. Vår fremtid er uviss, vår fremtid er skremmende.

Det gjør vondt å minnes, men det gjør enda vondere når min mann minnes. For den smerten jeg ser i blikket hans, den smerten er det jeg alene som gir han. Det er en tung bør å bære, men jeg bærer den alene. En smertefull byrde som vil følge meg til graven.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men når jeg ser den smerten i mine kjæreste sine øyne, ja da kommer de mørke tankene. For dere fortjener så mye bedre , dere fortjener et bedre liv. Men jeg kan ikke gi dere en bedre fremtid, jeg kan ikke gi dere håp. For håpet har forlatt min kropp, jeg har blitt nødt til å akseptere min skjebne.

Men dere skal vite at jeg husker, jeg husker det som om det var igår. Det gjør vondt å tenke på at jeg ikke kan gi dere den ene tingen dere ønsker dere mest, en frisk mamma og kone. Alt jeg kan love dere er at jeg skal kjempe, kjempe for å være her lengst mulig. Og til deg min aller kjæreste,  jeg savner deg også…