Jeg hører de til stadighet, ja noen ganger ser jeg det og. Setningen jeg gir opp dukker opp hele tiden, ja noen ganger før man har prøvd. Ord som jeg selv brukte å si ofte frustrerer meg nå, de gjør noe med meg. Etter seks år med ALS har jeg lært hvor mye som bor i meg, ja i mennesker generelt. Når livet mitt plutselig ble snudd opp ned hadde jeg to valg, jeg kunne enten gi opp der og da eller jeg kunne gjøre det beste ut av den tiden jeg hadde igjen.
Tre små bokstaver rammet hardt og brutalt, lynet slo ned når jeg minst ventet det.
I sjokk forlot jeg sykehuset den dagen, og min første tanke var at nå hadde jeg tapt.
Men når jeg nå sitter her og ser tilbake på den første tiden så ser jeg det, ikke en eneste gang har jeg vært inne på tanken om å gi opp.Til tross for sorg og en følelse av livets urettferdighet så dukket den tanken aldri opp, det eneste jeg tenkte på var barna mine. Jeg skulle kjempe for dem, de skulle få se at mammaen deres gjorde alt for å leve lengst mulig.
I løpet av disse seks årene så har det blitt en del kamper, og selv om jeg har følt meg motløs mang en gang så har jeg aldri brukt de ordene. Aldri har jeg sagt høyt at jeg gir opp, for jeg vet at alt jeg trenger er en pause.Jeg hørte de ordene senest igår, en av ungdommene hadde en dårlig dag. Fra kjøkkenet hørte jeg dype oppgitte sukk, i stuen satt jeg bare og ventet på det.
Jeg visste at de ordene ville komme, og jeg kjente hvordan det vred seg inni meg.
Barna mine vet det så godt, de vet at jeg ikke liker de ordene. De kan gjerne ha la alt raseriet få utløp, og de må gjerne ta en time out. Men ikke si jeg gir opp, de ordene er det siste jeg vil høre.For jeg vet at alt er mulig, jeg vet at det umulige tar bare litt lenger tid.
Noen ganger må det flere forsøk til, og noen ganger trenger man kanskje litt hjelp.
Men å gi opp bør ikke være et alternativ, de ordene fortjener ikke ofres en tanke engang.
Livet kan være tøft og brutalt til tider, men jaggu er det verdt å kjempe for.
Er det en ting jeg har lært gjennom disse årene så er det nettopp det, bak de mørke skyene så er himmelen alltid blå…
7 kommentarer
Du er et godt forbilde – for dine barn, og for oss andre💪🏻💜
Så sant, man må leve fullt ut,bygge minner ,kjærlighet og ingen vet hva morgendagen bringer.Man må finne seg sin måte å leve sitt liv på med det man har, gir man opp har man tapt.kjerlighet du har i dine barn ,familie, slekt og gode venner ville aldri klare å se deg helt nedbrutt 24-7. Derfor må man se muligheter, plukke de del for del, nyte de ta vare på håpet,klare selv og se gleder i all sorgen. For opp og ned dager er der, skulle bare mangle,men har man den styrken at man tar grep og ikke lar seg knekke av sorg,sinne,frustrasjon og depresjon vil man automatisk få det bedre.Stor respekt til deg . Jeg ønsker deg og dine en god påske når den kommer 🐥🐥🐥💜
Nei, det er så enkelt å gi opp… tror man… Gi slipp og ikke orke mer.
Men det er så mye å kjempe for!
Livet er tøft – og for mange i tøffeste laget…
Men oppturene er så gode og det er vert å kjempe for, livet <3
Sender gode tanker og varm klem din vei 🙂
Kjære medsøster, jeg skriver til deg da jeg har samme diagnose som du. Årene gir sår og det er lett å gi opp. Det har jeg selv har kjent på i år av livet mitt. Du har skrevet et sted at sykdommen overtar styringen, som om den har sin egen vilje. Dette har jeg selv erfart noen netter. Så kommer morgenen med et solglimt, en fuglesang, et varmt smil. Både smerten og gleden blir mer intenst når en har en alvorlig sykdom.
Jeg har levd med en trosvisshet og setter min lit til håpet. Nedenfor skrev du om tiden som går og som blir påtrengende. Håpet ligger for meg i den lineære kristne tiden (som brøt med den greske sirkulære) og i den nye tidsforståelsen teller vi år 2022 etter Kristus. Han er alfa omega, begynnelsen og enden. Vi går fram mot et mål og i Jesus ligger håpet.
Jeg ser at du har en liten sønn, og hjertet mitt brister av det du har gått gjennom og nå gjennomlever. Jeg hadde ikke greid det du har klart, det vet jeg. Han er en glad gutt, og du er en utrolig mamma!
Heidi
Kjære Heidi, ALS er en grusom sykdom og jeg skjønner veldig godt at tanken om å gi opp kommer.
Sorgen denne sykdommen bærer med seg er hjerterå og brutal. Jeg føler på den sorgen hver eneste dag.
Men det var barna mine som ble min livbøye for seks år siden , og det er takket være dem at jeg aldri har vært inne på tanken om å gi opp. De holder meg oppe hver eneste dag , og det er jeg evig takknemlig for.
Kjære mammapaahjul, takk for dine sanne ord. Dine barn er vidunderlige og de er heldige som har hverandre, og en far også, i denne vanskelige situasjonen. Barna er det mest dyrebare, og jeg vil også forsøke å være der for mine og er smertelig klar over sorgen over å ikke kunne det alltid. Samtidig, og spesielt i denne sårbare situasjonen, kjenner jeg at jeg også er kun et lite Guds barn som trenger å bli passet på. Og jeg ber om at mine barn får like mye hjelp og trøst når jeg ikke er der for dem.
Og ja, jeg er redd for dette som har rammet meg. Redd for smerten, og for å være alene. Jeg vet ikke om jeg klarer det.
Den redselen din kjenner jeg meg igjen i Heidi, noen ganger blir den så altoppslukende at man ikke får puste. Som deg ber jeg mye, om styrke for både meg og familien. Jeg håper du får mange gode dager Heidi, dager fylt med glede uten angst og redsel 💖