Et lite bilde dukket plutselig opp i går, et bilde som for meg sa mer enn tusen ord.
Igjen kjente jeg på det, luften ble brått slått ut av meg. Det føltes ut som om noen hadde slått meg med en hard knyttneve i mellomgulvet, og med tårer på kinn ble jeg sittende og gispe etter luft. Fortiden hadde innhentet meg igjen, en fortid som ikke føltes min lenger.
Først føltes det ut som om jeg så på et bilde til en fremmed, det var akkurat som om hjernen min ikke dro kjensel på mitt gamle jeg. Men etter noen sekunder ble døren til hukommelsen åpnet, og det var da den kom flommende over meg. En flodbølge av bunnløs sorg slo inn over meg, og det hele skjedde så fort at jeg rakk ikke reagere før det hadde skjedd.
Fortidens minner blir svakere og svakere for hver dag som går, sakte men sikkert viskes de ut. For meg har det vært en nødvendighet, jeg har sett meg nødt til å gi slipp for å komme meg videre. Fortiden måtte delvis begraves for at jeg i det hele tatt skulle klare å overleve, sorgen over livet som var ble så altoppslukende at jeg ikke hadde noe valg enn å legge fortiden bak meg.
Derfor treffer det meg så hardt hver gang fortiden dukker uventet opp, en flodbølge fylt med et kaos av følelser river meg overende hver gang. Plutselig dukket hun opp igjen, hun som alltid hadde mange baller i luften. For ti år siden så livet helt annerledes ut, fremtiden hadde aldri sett lysere ut. Men så ble jeg tvunget til å begrave hun som en gang var, likevel dukker hun opp igjen ved jevne mellomrom. Det er da jeg innser det, fortiden er umulig å begrave…
❤️❤️❤️
<333
Takk for du deler – umulig å kunne skjønne hva du kjenner på, men det er fordi kun den som står i det tror jeg kan. Men med din kunst med ord, kjenner jeg på hvordan det røsker i ❤️ «Hun» fra fortiden er nok ei du kjenner litt for godt til at hun lar seg skyves helt vekk. Hun har et så brennende engasjement, stor rettferdighetssans, livsglede og kjærlighet til omgivelsene – akkurat som hun der «nye» som er tilstede her&nå.. Hmm bare i en annen innpakning og med masse mer livsvisdom – ikke livsvisdommen man ønsker seg, men du verden så klok 😊 livet er ikke rettferdig, men du gjør det beste ut av det – på din måte, med eller uten minner som stikker i ❤️rota, og inspirerer – takk! Heier på deg!