En “knaggete” dag

Denne helgen hadde vi ingen planer , noen ganger er det deilig og bare ta livet med ro. Likevel følte jeg meg rastløs , ja som om kroppen ikke klarte å lande. Sånn er det bestandig når jeg har hatt noen travle uker , det tar litt tid før kroppen lander. Egentlig vil jeg ikke lande , jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde det travelt hver dag. Det handler om å ha noe å stå opp til hver dag , noe meningsfullt og fylle hverdagen med.

Heldigvis var det lørdag idag , huset var fullt av liv. En liten gutt kom som vanlig stormende inn i dag tidlig , men mye senere enn forventet. Denne lørdagen ble klokken 08.30 før et lite hodet kunne sees i døråpningen , noe som var fryktelig uvanlig til han og være. Men det var en forklaring på den litt sene starten , en trøtt gubbe hadde grepet fatt i noe som kunne gi han litt mer tid under dyna. Hva skulle vi ha gjort uten nettbrett og mobiltelefon? Jeg vet ihvertfall om en som var takknemlig for de oppfinnelsene idag tidlig.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er nå så vant med å våkne tidlig , så jeg hadde allerede vært våken i en time når et lite hodet sto i døråpningen. Det er faktisk en av de store frustrasjonene , jeg kan ikke stå opp når jeg selv vil. Jeg må bare ligge og vente , vente på at hjelpen kommer. Av og til drømmer jeg om hvordan det kunne ha vært , og nettopp drømme gjorde jeg idag også. Liggende i et stille rom kunne jeg se det for meg , hvordan denne lørdagen egentlig kunne vært.

Våken og klar for en ny dag ser jeg meg selv fremfor meg , stående i gangen mens jeg med lette fingre knyter et par joggesko. Resten av huset sover enda , og jeg utnytter situasjonen til å få meg en stille stund for meg selv. Etter en rask joggetur er jeg lykkelig tilbake i et lite hus , huset er fremdeles stille. Det er lørdag og hele familien er hjemme , en mor er lykkelig til sinns. Komfyren settes på , rundstykker blir satt inn. Et frokostbord blir dekket med kjærlighet , en kjærlighet bare en mor kan ha…

Ja sånn kunne det ha vært , men her lå jeg altså og ventet på hjelp. I helgene kommer hjelpen litt senere enn vanlig , jeg vil jo ha anledningen til å kunne dra meg litt ekstra i helgene. Men idag var jeg bare klar for å komme meg opp , jeg hadde nemlig en oppgave jeg måtte få gubben til å gjøre.

Dere husker kanskje at jeg kjøpte noen knagger for litt siden? De ville jeg ha opp idag. Nå har gangen vært kaotisk lenge nok , og det er ingen andre som tar tak i problemet. Vår gang har vært et irritasjonsmoment så lenge jeg kan huske , den er altfor liten for seks personer. Det flyter over av sko og jakker , noen ganger lurer jeg på hvor mange skopar et menneske kan ha.

Derfor var planen klar idag , en opprydning måtte til. Så jeg satte meg godt tilrette i rullestolen , klar for å kommandere gubben rundt. Ute i en liten gang fikk han ingen flukt mulighet heller , dersom han hadde prøvd seg på noe tull så hadde han fått to hundre kilo over tærne sine. Så nå sitter jeg her temmelig fornøyd , en liten gang er blitt beboelig igjen. Nå er stearinlysene igjen blitt tent , og nå er vi klar for nok en kosekveld. Livet kunne kanskje vært helt annerledes , men vi har det nå ikke så verst likevel..