Jeg gir meg ikke…

På torsdag var det tid for kontroll igjen, og inne hos nevrologen ble det tid til litt mimring.
Det er rart hvor mye som har blitt fortrengt siden jeg ble syk, men det er vel en nødvendig prosess for å komme seg videre. Nevrologen fant frem journalen min og bladde seg tilbake i tid, og i det han begynte å lese opp kom alt tilbake til meg.

Jeg husket plutselig hvorfor jeg hatet kontrollene den gangen, for alt det ble fokusert på var hvor dårlig jeg kom til å bli. Det var ingen som trodde på meg når jeg sa jeg hadde det bra, for det var umulig at jeg som hadde fått ALS kunne ha det bra. Det var på den tiden jeg skrev dette diktet, jeg følte jeg måtte overbevise alle rundt meg om at livet ikke var over.

For friske mennesker kan det være vanskelig å forstå at det er mulig å ha det bra når man lever med en diagnose som ALS, og jeg skal innrømme at det har vært en lang vei å gå.
Du må nesten erfare det selv for å forstå, for det er først når man innser at man lever på lånt tid at man ser hvor verdifullt livet er. Hver dag jeg får er en gave, og selv om livet mitt er fylt av begrensninger så lever jeg et rikt liv…

Du er syk, sa du

Alle drømmer forsvant

Det er alvorlig, sa du

Og livet ble en kamp

 

Du er syk, sa du

Livet var over

Ingen kur, sa du

Vekk meg, for jeg sover

 

Du er syk, sa du

Og mitt hjerte bristet

Ingenting hjelper, sa du

Jeg skalv og jeg ristet

 

Du er syk, sa du

Og tårene rant

Hva med barna, sa jeg

Det ble angsten som vant

 

Du er syk, sa du

Jeg trengte en klem

Du skal dø, sa du

Ja, men ikke ennå min venn

 

Du er syk, sa du

Men først skal jeg kjempe

Det finnes ikke håp, sa du

Ut vinduet ville jeg deg lempe

 

Du er syk, sa du

En ild ble tent

Livsforlengende, sa du

Ikke nå, bare vent

 

Du er syk, sa du

Men vår kjærlighet gror

Lever ennå ,sa du

Ja med en hjertevarme så stor

 

Du er syk, sa du

Men min vilje er sterk

Du gir deg ikke, sa du

Nei jeg gir meg ikke selv om livet ble et herk…