Den siste tiden har min mann fått mye skryt, velfortjent sådan, men det er når han begynner å ta ting for gitt at jeg rett og slett sprekker. I dag måtte jeg ha en utblåsning 🤣Men tro du meg, det hjelper, for både han og meg. For jeg har ikke krefter til å diskutere, jeg har ikke stemme til å skrike ut, jeg kommer til kort i en diskusjon. Så når han avbryter meg midt i en setning som jeg har brukt mye krefter på å i det hele tatt komme igang med, ja da går luften ut av meg.
For jeg har ingenting å stille opp med lenger, jeg kan ikke forsvare meg lenger, ihvertfall ikke muntlig, men da er det jaggu meg godt jeg kan det skriftlig! Jeg tar igjen på den måten, skriftlig kan jeg i ro og mak få utløp for alt, noe min kjære fikk merke idag 😅Men han skjønner det da, han skjønner at nå har han dradd strikken for langt, når jeg skjeller han ut på bloggen, ja da har han gjort det helt store.
Selvfølgelig er det nok mange som vil si at jeg går for langt når jeg skriver om problemene oss i mellom, men hvorfor det? Vi har problemer på lik linje med andre, ja faktisk mer også, det er ikke enkelt for noen av oss at jeg er blitt syk, det er ingen rosenrød hverdag jeg blogger om, jeg har fokuset på åpenhet.
Jeg startet denne bloggen for å gi en forståelse av hvordan det var og leve med alvorlig sykdom. Det er ikke sånn at vi hver dag går rundt og smiler, vi går heller ikke på tå hev rundt hverandre i frykt for å plumpe ut med noe som kan oppfattes feil. Nei vi krangler, vi sier ting i forbannelse, noen ganger både høylydt og med tårer. Mine barn krangler, og kaller meg både det ene og andre når de ikke får viljen sin, men vet du hva?? Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte!
For det er et sunnhetstegn for meg, det beviser at de takler min sykdom godt, de lister seg ikke rundt meg i fare for å si noe feil. De behandler meg helt likt, jeg er fortsatt til tider en “håpløs” mor når mine barn ikke får det som de vil, og en “heks” av en kone når gubben ikke får lov til ting 🙃😁Og nå er det min tur, min tur til å løsne på trykket, min tur til å være i “trassalderen”.
Men er det en ting som er sikkert, så er det at vi blir fort venner igjen, vi ordner alltid opp, vi lar aldri noe være usnakket imellom oss. Så selv om vi krangler som “busta står” noen ganger, så er vi like glad i hverandre fordi. Så nå sitter jeg her og blir vartet opp av min mann, og tenker at denne kvelden blir nok fin likevel, jeg må bare “kommandere” han litt rundt først 😂💜
