Normalt sett er det disse helgene jeg liker best, dager med lite planer, bare ta det som det kommer, bare tilbringe tid sammen med mine kjære uten å ha noen form for avtaler hengende over hodet. Men ikke denne gangen, jeg er ikke glad for en helg uten planer, ikke denne helgen ihvertfall.
For jeg trenger at det skjer noe, jeg trenger å se og oppleve noe annet enn disse fire veggene, for jeg holder på å bli gal. Jeg er drittlei av å sitte her, se på serier og gjøre de samme tingene dag ut og dag inn. Lei av å ikke komme meg noen plass på egenhånd, lei av å bruke min tid på alle andre og ikke meg selv. Lei av å føle meg lite verdsatt for alt jeg faktisk gjør her hjemme, jeg trenger noe tilbake.
For tenk om jeg hadde nektet å gjøre noe, tenk om jeg hadde nektet å bruke mine assistent timer på familien. Hvordan tror du det hadde gått da? Hvem skulle da ha vasket klær og gulv, hvem skulle da ha handlet og laget mat, hvem skulle betalt regninger og purret på søknader om ikke jeg gjør det? Min mann? Han som knapt nok husker passordet til sin egen Bank id? Han som ikke har gjort husarbeid på årevis, og da tenker jeg ikke på å ta ut og inn av oppvaskmaskinen.
Hva hvis jeg hadde stukket av noen uker, hvordan tror dere huset ville ha sett ut da? Og sist men ikke minst, hvem skulle tatt seg av barna når far selv er opptatt med å jobbe for andre. Han aner ikke hva som venter, han aner ikke hvor mye arbeid han må gjøre når jeg blir borte. Da er det han som må ordne alt her hjemme, da kan han ikke lenger stikke av hver ettermiddag og helg for å jobbe, da kan han ikke lenger jobbe overtid og komme dinglende inn døra her rett før assistentene skal gå hjem for dagen.
Derfor er jeg i følge min mann “vanskelig” for tiden. Vanskelig fordi jeg ikke gjør alt som han vil, vanskelig fordi han ikke får gjøre ting på sin måte når han selv vil. For han ser ikke hvor mye jeg ofrer for denne familien hver dag, hvor mye jeg finner meg i for hans skyld. Min mann er snill, og jeg elsker han høyt, men akkurat nå er jeg drittlei!
For jeg føler han tar det som en selvfølge at jeg er her og stiller opp, jeg føler han tar det som en selvfølge at jeg ikke har noe liv. Nå går jeg enda en helg i møte der ingenting skjer, han skal jobbe og jeg blir hjemme. Og når jeg på toppen av det hele ymtet frempå i går om at jeg følte meg dårlig, og han mente det var en måte å stikke kjepper i hjulene for han på, da renner det over selv for meg!
Så ja, jeg er forbanna, og ja jeg er drittlei. Nå begynner operasjon “bruke tid på seg selv”, nå skal jeg fremover gjøre ting som jeg liker uten å blunke engang, for nå er det nok! Det går nok over denne følelsen av å være lei, det blir nok bedre etterhvert. Problemet er at jeg tenker for lite på meg selv, og bruker all min tid på familien. Men av og til trenger jeg også litt tid, det er ikke mye jeg krever , bare litt tid med familien og gjøre noe annet enn å sitte her.
Så derfor tar jeg spaden i egen hånd, nå skal jeg gjøre ting som jeg liker , nå skal jeg ha meg selv i fokus, og min mann?? Ja han kan bare grave i vei…
