“Jeg er en ramp”

At en liten gutt er blitt stor er det ingen tvil om, men nå syns jeg det har gått litt i kjappeste laget. I går fikk jeg nemlig en uventet overraskelse, og enda sitter jeg her i en slags sjokktilstand.
At vi har fått en bestemt ung herremenn i huset er ikke noe nytt, i tillegg vet han akkurat hva han skal si i enhver situasjon. En mer rappkjeftet syv åring skal du lete lenge etter, men sånn går det når en Finnmarking og en Sunnfjording får barn sammen.

Gårsdagen begynte som alle andre hverdager, gubben forsov seg og en liten gutt protesterte høylytt på at han måtte gå på skolen. I et lite soverom ble jeg liggende å høre på at tålmodigheten til gubben igjen ble satt på prøve, men på det tidspunktet var jeg helt uvitende om det som skulle komme senere den dagen.

Formiddagen forløp som den alltid gjør, jeg ble sittende fremfor Tv skjermen og holde meg oppdatert på alle seriene jeg fulgte med på før jul. Med andre ord så var det en rolig dag, og siden jeg visste at gubben ikke hadde det like rolig på jobb så tilbød jeg meg og hente en liten gutt på skolen.

Men akkurat den gjerningen skulle vise seg å være helt unødvendig, for på skolen hadde en liten gutt lagt helt andre planer. I går fikk vi et bevis på at SFO må endre på sine rutiner, for de har en liten gutt gjennomskuet for lengst. De teller nemlig opp alle barna før de skal ut og leke og når de kommer inn igjen, og akkurat det visste en liten gutt så altfor godt. Men han visste også at så lenge han var i garderoben når de telte opp så ville han ikke bli savnet på en stund, for neste telling var ikke før en time senere.

Så når alle de andre barna gikk inn for å spise la en liten gutt en plan, sammen med en klassekamerat begynte de å pakke sekkene sine i smug. Jeg skjønte ingenting når det ringte på døren her klokken 14.30, og jeg skjønte enda mindre når jeg hørte barnestemmer i yttergangen. Min første tanke var at nabobarna var kommet på besøk, men jeg fikk ikke det til å stemme heller. Det var først når jeg så ansiktsuttrykket til assistenten at jeg skjønte det, og det var da en liten gutt kom hoppende inn i stuen.

Jeg ble helt paff når han kom hoppende inn i stuen, og like etter kom det enda en gutt.
“Vi gikk hjem mamma, det var så kjedelig på SFO” sa en fornøyd liten gutt når han kom inn, stolt som en hane stilte han seg opp fremfor meg. Men stolthet var ikke den følelsen jeg kjente på der jeg satt, og nå forventet jeg svar.

“Hvem har gitt deg lov til å gå hjem, har du gitt beskjed om at du har gått” sa jeg med streng stemme, aldri har en liten gutt sett meg så sint før. Men når en liten gutt stirret på meg med to uskyldige øyne holdt jeg på å sprekke, og når neste setning kom ut av en liten barnemunn klarte jeg ikke være så streng lenger. “Men mamma du vet jo at jeg er en ramp, dessuten ville jeg jo bare hjem til deg”. 

Så nå vet vi hva vi har med å gjøre, eller det vil si vi har egentlig ingen ide om hva det neste påfunnet vil bli. Gubben var ikke blid når han kom hjem, men en kommentar fikk selv han til å dra på smilebåndet. For når gubben utbrøt : ” Vi skal være glad for at de ikke tok bussen til byen” fikk han svar på tiltale, da ristet en liten gutt oppgitt på hodet og sa: “Det kan jeg jo ikke gjøre pappa, jeg har jo ikke busskort”….