Hvordan klarer du det?

Er det et spørsmål jeg har fått uttallige ganger de siste seks årene så er det tittelen på dette innlegget. “Hvordan klarer du det” er et spørsmål som jeg har prøvd å svare på flere ganger. Skal jeg være ærlig så stiller jeg meg selv det samme spørsmålet noen ganger, og hver gang kommer jeg frem til den samme konklusjonen.

Det er fordi livet ikke ga meg noe valg, når livet gir deg sitroner så kan man ikke annet enn å lage lemonade.
Egentlig et teit ordtak når jeg tenker meg om, for det krever litt mer enn bare noen sitroner når man skal lage lemonade.
Men livet handler om å gjøre det beste ut av det man har, og når man føler at livet ikke har mer å gi så dukker de opp.

Små lysglimt som gir livet mening igjen, så små er de at du virkelig må se etter. Jeg kollapset den dagen jeg gikk ut av sykehuset for seks år siden, alt jeg klarte å tenke på var barna mine. Fire barn som var avhengig av meg, og det var tanken på de hjemme som til slutt ga meg en indre styrke.
Først når livet mitt raknet skjønte jeg at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte kjempe så lenge jeg maktet.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg måtte vise mine kjære at jeg ikke ga opp, selv om redselen min for fremtiden ble altoppslukende så var redselen til mine kjære verre for meg.
Jeg skulle ikke bli en mamma som lå i senga hele tiden, jeg skulle fortsette å hjelpe de så lenge jeg klarte. Det er utrolig hva man klarer når livet ikke gir deg noe valg, når man først blir tvunget inn i et hjørne så gjør man alt for å komme seg ut igjen.

Sakte men sikkert blir jeg levende begravd, det er sånn det føles ut med denne sykdommen. Mine kjære må stå hjelpeløse og se på hver eneste dag, deres smerte er min største smerte. Jeg klarer livet på grunn av dem, de gir meg den styrken jeg trenger. Noen ganger føles det ut som jeg drukner, drifter til havs mens bølgene slår rundt meg. Men jeg vet at så lenge jeg fremdeles har hode over vann så er det håp, så lenge livsgleden er der kjemper jeg meg videre…