Hvor mange dager har jeg igjen?

Nok en dag går mot slutten, nok en dag full av små gode øyeblikk for meg og mine. Jeg velger å fokusere på godheten som livet bringer med seg, jeg har ikke tid til å dvele over alt det som ikke går, jeg fokuserer på det lille jeg faktisk får til. Som i går når jeg betalte alle regningene kun ved å bruke øynene på dataen, eller når jeg kunne hjelpe min datter med engelsk leksen. De små tingene som betyr så uendelig mye for meg, som betyr så himla mye for selvfølelsen.

 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er faktisk forbauset over hvor mye jeg egentlig orker, hvor mye energi jeg fortsatt har. Nå etter fire år med ALS sitter jeg her og styrer hele husholdningen samtidig som jeg skriver to blogginnlegg hver dag, det hadde jeg aldri sett for meg når jeg først fikk denne diagnosen.

 

Det er rart å tenke på at jeg mest sannsynlig hadde gått glipp av alle disse mulighetene dersom jeg fortsatt var frisk, så selv om sykdommen har frarøvet meg mye så har jeg også fått noe i retur. Jeg har fått fantastiske øyeblikk som jeg mest sannsynlig aldri ville fått som frisk, og jeg har fått en flodbølge av kjærlighet og støtte som jeg ikke ville vært foruten.

 

Jeg føler meg så forbanna privilegert som får anledning til å dele mitt liv med dere, og at jeg i tillegg får daglige meldinger fra fremmede som leser mine ord, ja det gjør meg varm om hjertet.

 

Når dagene blir tunge så har jeg ihvertfall noe å fordype meg i, noe jeg kan fylle dagene mine med. Det er en slags renselse i det å skrive, alle mine følelser og tanker blir til ord som jeg kan se tilbake på. Noen innlegg er for vanskelig å lese om igjen, mens andre gir meg bare stor glede.

 

584 innlegg har det blitt på ett år, 584 innlegg som aldri ville blitt til dersom jeg ikke hadde vært syk. Det er ganske rart å tenke på egentlig, så selv om jeg skulle ønske jeg var frisk, så har denne sykdommen gjort meg rikere som menneske. Hver dag oppdager jeg noe nytt, nettopp fordi jeg legger merke til omgivelsene mer nå enn før. Det er som om jeg ser verden gjennom et barn sine øyne.

 

Faktisk så føler jeg at meg og Isak befinner oss på samme sted i livet, vi er like nysgjerrige og årvåkne begge to. Kanskje det er en prosess som følger med når man vet man skal dø, mine øyne er ihvertfall åpne som aldri før.

 

Jeg vet at dette bare er begynnelsen. En begynnelse på en tung reise. Jeg aner ikke hvor mange dager jeg har igjen, og ikke vet jeg hvor lang min reise blir. Men jeg skal gjøre det beste jeg kan for å gjøre det beste ut av den tiden jeg har igjen, for noe annet alternativ finnes ikke…