Det er tirsdag, og idag våknet jeg grytidlig til høylytt diskusjon på badet. “Vi har ikke tid Isak”, “Men jeg må pappa, jeg skal være rask”. Soveromsdøren min gled sakte opp og inn kom en liten gutt trippende på tå. Han hadde nemlig en siste ting han måtte gjøre før han gikk til barnehagen, han måtte gi mamma en klem.
Der lå jeg helt i ørska og kjente på en kjærlighet så stor. Selvfølgelig måtte han gi meg klem, han er bare god den gutten. Det er sååå deilig å kjenne hans lille varme kinn i mot mitt, jeg kunne ha ligget sånn for alltid. For det betyr så mye, og når han i tillegg sier uoppfordret på vei ut døren, “glad i deg mamma”, ja da er livet perfekt.
Idag var det igjen tid for litt fysioterapi igjen, heldigvis var jeg mindre stiv i dag enn forrige gang. Det ble ikke like smertefullt denne gangen, noen behandlinger er verre enn andre nemlig. Min mann sa noe helt riktig under fjellturen i helgen, “jeg håper hun sitter godt i båren, hun har det med å lide i stillhet, aldri klager hun”.
Jeg biter tennene mye sammen, men slik har jeg alltid vært. For smerte kan jeg tåle, de bare påminner meg om at jeg er fortsatt i live. Jeg nekter ihvertfall å la de ta fra meg gleden i livet, og det ble jo en fantastisk tur, og jeg fant rette stillingen til slutt også. Helt ærlig, man skal lide litt, man må slite litt her i livet. For da blir gledene så mye større, ihvertfall er det sånn for meg.
Vet du hva jeg gjør akkurat nå?? Når jeg sitter og skriver dette så er klokken på minuttet 14.30, og jeg sitter foran peisen mens jeg ser på “Adele live in Albert Hall”. Det er så synd at hun har lagt opp, for er det en jeg kunne tenkt meg å oppleve live så er det henne. Sangene hennes har fulgt meg i årevis, og tekstene hennes treffer meg hver gang.
“Adele” er også med meg hver gang jeg tar Botox i beina, hennes røst får meg til å slappe litt mer av når jeg ligger der på benken. Jeg husker enda hvor høyt jeg sang til “Hello” første gangen jeg fikk disse injeksjonene, det var enten det eller å banne høylytt, da var det mye hyggeligere å synge ut mine smerter 😅Nå når jeg ikke kan synge lenger, så synger jeg enda høyere inni meg, det gjør jeg også nå her jeg sitter.
Men nå er det slutt på en stille stund, for nå kom en liten gutt inn døren her. Lykkelig og glad kom han løpende inn døra med ett mål for øye, ” Mamma, sett på ape og snabel”. Så nå skal vi spise middag sammen mens vi ler av en rampete ape, en perfekt avslutning på en perfekt dag…
En god kveld til dere alle 💜
Vi tok oss en lur begge to
Kjære, fine deg. Jeg leser bloggen din hver dag med største takknemlighet -for du er en fantastisk dame og mamma. nå har ikke min lille blogg på 150 lesere noen innvirkning, men kanskje jeg treffer en eller 2 som ikke har sett bloggen din. For den fortjenes å bli lest av flest mulig. Det er så mye å lære av deg! Har skrevet om bloggen din i kveld -og igjen; takk for at du deler <3
https://sjarmogkaos.blogg.no/uka-anbefaling-en-fantastisk-blogg-som-alle-burde-lese.html
Tuuuusen takk gode deg for et fantastisk innlegg. Det betyr så mye at jeg ikke har ord igjen 💜Så mange fine ord, jeg føler meg beæret her jeg sitter 💜
Kjøre deg ❤️Du skriver så godt…du virker som en helt fantastisk dame .Familien din er heldig som har deg ❤️Du minner meg stadig på det å gripe dagen, og nyte livet…Tusen takk.. Alt godt til deg og dine
Tusen takk Anne Birgit 💜