De siste to nettene har jeg sovet som en stein, det er tydelig at kroppen har hatt godt av litt etterlengtet fjell luft. Drømmene har også vært mange, gode drømmer fra fortiden som har bidratt til at jeg har våknet med et smil rundt munnen. Hver kveld takker jeg høyere makter for alt jeg får oppleve, hver kveld takker jeg for at jeg fortsatt er i live.
Jeg har så mye å se frem til, så mye å glede meg over. Faktisk så skjer det mer nå enn da jeg var frisk, jeg er mer engasjert enn aldri før, slå den du! Jeg nekter å la denne sykdommen styre livet mitt, jeg nekter å gi meg før jeg må. Denne sykdommen har kanskje fratatt meg mine funksjoner, men min viljestyrke får den aldri.
Idag startet denne mandagen med full overhaling, jeg måtte ha meg en dusj. Kroppen er ikke helt god, men jeg trøster meg med at smertene vil avta etterhvert. Dessuten er smertene vel verdt det når jeg får så mange gledelige øyeblikk i retur. Det går litt rundt for meg idag, jeg føler meg litt øren her jeg sitter. Men det var ihvertfall godt å starte dagen med en god og varm dusj. Når jeg i tillegg våkner opp til et deilig høstvær, ja da ble starten på dagen enda bedre.
Uken startet bra idag med to assistenter på samme vakt, alt er mye enklere når de er to. Det er alltid noen å spørre når den ene er opptatt, dessuten kan jeg selv bestemme mer når de er to. Idag har vi også endret bilder og oppsett på bloggen, det var viktig for meg å fremheve bilder av at jeg lever på tross av sykdommen, og jeg håper dere liker det nye oppsettet også.
Ikveld blir det oppstart med hjemmesykepleien, en ny overgang. Det vil nok bli noen dager fremover med opplæring som min mann må stå for, men på sikt vil nok denne overgangen bli veldig bra for både meg og min mann. Men er det lov å grue seg? For jeg gjør nemlig det, alt nytt er alltid litt skummelt. Det tar tid å venne seg til alt som er nytt, nye rutiner må på plass før jeg kan slappe av.
Herlighet hvor trøtt jeg er, jeg sitter bare her og gjesper. Ikke så rart egentlig, jeg har gjort mye i det siste, og ennå er det ikke over. Enda en helg å se frem til, tenk at det er fakkeltog til helgen, jeg kan nesten ikke tro at dagen snart er der.
“Åååå mamma, kan du ikke bare bli frisk”! Det utbrøt min datter oppgitt i går kveld. Hun savner så sårt den tiden vi trente sammen, for mens andre har foreldre som kan trene fotball med barna sine så har hun ingen nå. Dette begynner å tære på henne, og jeg kjenner på fortvilelsen av å ikke strekke til. Jeg må finne på noe lurt snart, kanskje jeg rett og slett må betale noen kroner for å få en trener til å følge henne privat en stund. Det tror jeg kan gagne oss begge, det bidrar ihvertfall til at jeg slapper av litt mer. Hun brenner sånn for fotballen og alt hun vil er å utvikle seg, men det er vanskelig når hun ikke har foreldre som kan bidra.
Men bortsett fra det så har dagene i det siste vært gode, og dagen i dag er intet unntak. Nå sitter jeg bare å nyter et stille øyeblikk for meg selv, “Sia” sine sanger strømmer ut fra anlegget her og peisen knitrer beroligende i bakgrunnen. Livet er rett og slett bare godt…