“Hvor ble du av min kjære”

Categories Blogg

Nok en dag nærmet seg slutten, freden hadde igjen senket seg i et lite hus.
Skumringens time kom som alltid litt overraskende på, dagens siste lysstråler var i ferd med å bli slukt av mørket. To små stearinlys ble tent, helt stille ble jeg sittende å se på to små flammer. Det var da jeg følte den, overrasket innså jeg at en blank dråpe hadde funnet veien til overflaten. Overrasket fordi jeg i det øyeblikket ikke følte noenting, alt jeg følte på var en fredfull ro.

Lavmælte snorkelyder kunne høres fra sofaen, igjen hadde en ny uke kommet litt brått på.
Summingen fra TVen og lavmælte snorkelyder smeltet sammen, og i et lite øyeblikk var jeg bare til. Det var da den kom, sorgen som satt dypt inni meg var igjen på vei opp til overflaten.

Et lite bilde var årsaken, et lite bilde av meg selv her og nå.
Plutselig ble jeg redd, redd for henne som satt i rullestolen.
Men hun var meg og jeg var henne, likevel var det som om jeg stirret på en fremmed. Kroppen var ugjenkjennelig,  to øyne gnistret ikke lenger.
Alt jeg så var et beinrangel, et beinrangel uten en fremtid.

Det var da jeg kjente det, varmen fra en trøtt mann var igjen så nær.
Jeg hadde ikke registrert at han hadde våknet, og nå satt han ved min side og stirret på det samme bilde som jeg så på.
Igjen skjedde det, to sjelers tanker smeltet sammen. Han så det jeg så, og et spørsmål fikk sorgen til å flomme over.

“Hvor ble du av min kjære” visket en mann stille ved min side, sorgen i stemmen hans fikk verden til å stoppe opp.
Et lite bilde ble beviset på hvor mye vi begge hadde mistet, sorgen la seg som et slør over oss.

Side ved side satt vi der, tett inntil hverandre i stillhetens sorg.
Det var da jeg kjente det, en blank tåre traff mitt kinn. En blank dråpe som ikke kom fra meg, en kald liten dråpe traff meg hardt.
En sorgfull mann sin tåre traff hjertet mitt som et lynnedslag, og det var da alt kom flommende ut. En tåre ble til to, og jeg kunne kjenne hvordan de smeltet sammen som et ungt kjærestepar.

Stillheten senket seg over en liten stue, lyden av to hjerteslag var det eneste jeg hørte. To hjerter som banket for hverandre, og i et sorgfullt øyeblikk ble igjen kjærligheten så nær…

19 kommentarer

19 thoughts on ““Hvor ble du av min kjære”

  1. Åh, så nydelig vart du skriver, Vivian. <3 Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er så mye kjærlighet mellom dere to, og det er så fint å se. Selv i en situasjon som fremstår veldig trist, klarer du å dreie den i en retning som lokker frem det vakre, vare og fine. <3<3<3 Tusen takk for at du deler så raust fra ditt liv, Vivian.
    Ha en flott lørdagskveld. <3

  2. Hei igjen Vivian, jeg har vært fraværende en stund, men dette traff hjertet mitt. Vondt og vakkert på samme tid, dokk e fantastisk. Varm klem til dere fra Verdal.

  3. Du skrive så fantastisk bra.Tårene får du frem……
    Du er en helt sjelden dame utrolig flink og ordlegge deg
    Ha en fin helg.nå blir dagene lenger og lysere .vi må.nyte denne tiden.💐🌸💮🌹🌺🌻🌼🌷

  4. For hva det er verdt, så er kroppen tross alt bare et skall, eller innpakning/emballasje om du vil. Følgelig, ligger verdien i det som finnes på innsiden..
    – En innpakning kan være hur perfekt som helst, men om det skjuler seg en gråstein på innsiden, spiller det jo ingen rolle hvor flott den må se ut på utsiden! Samtidig, har en de mest shabby innpakninger som tenkes kan (typ de tape og papirhaugene jeg varter opp med i julen *hehe*) der det skjuler seg gull og diamanter.. – Og det er en sånn pakke du er, Vivian! <3

  5. Sterk lesing. Du har kanskje ikkje god helse men du leve lenge på den sterke kjærligheten fra din mann🤎

  6. For en overveldende sorg du kjenner på!
    Og så slitsomt å måtte beherske deg for dine kjære!!
    Klem❤️

  7. <3 <3 <3
    For størst av alt er kjærligheten

    Nydelig vakkert og rørende det du deler her, Vivian. Det går rett i hjertet <3

    klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *