Jeg våknet i morges med en bismak i munnen , gårsdagen opplevelser satt enda ferskt i minne.
De som kjenner meg vet at jeg ikke lar meg vippe av pinnen så lett , og jeg er heller ikke den som legger meg ned å gråter for den minste ting heller.
Sist jeg hadde et sammenbrudd var når jeg fikk diagnosen , men selv da holdt jeg alle følelser inne helt til jeg kom hjem.
Jeg husker enda hvor mye jeg kjempet mot meg selv der jeg satt og ventet på en samordnet taxi , omringet av fremmede mennesker med en brosjyre som det sto ALS på under armen.
Aldri har jeg vært glad i å vise sårbarhet , mine tårer holdt jeg for meg selv.
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn , muligens har det noe med at jeg alltid har følt at jeg må være sterk.
Sterk for barna mine når de mistet sin far , sterk for venner når de gikk igjennom motgang , sterk for alle mine nærmeste når de trengte meg som mest , jeg selv hanet lenger og lenger bak i køen etterhvert som årene gikk.
Men nå sitter jeg her mer hjelpeløs enn noen gang , nå er det jeg som er avhengig av å få hjelp fra alle rundt meg.
Likevel hater jeg det fremdeles . jeg hater å vise min egen sårbarhet.
Den er på en måte det siste jeg har igjen , den lille biten som bare er min.
Alt annet har jeg mistet , det eneste jeg har igjen er min egen sårbarhet.
Likevel hender det noen ganger at jeg blir tvunget til å vise den , og det var nettopp det som skjedde i går.
Helt hjelpeløs ble jeg liggende å forsvare meg mot to oppegående personer , men alt de så var en ” vanskelig bruker “.
Det var ihvertfall slik jeg opplevde det , og den siste tanken jeg hadde før jeg sovnet i går var ” hvor er “våre” rettigheter blitt av?”
Som arbeidstaker har du en leder du kan gå til dersom du har problemer , en leder du kan lufte deg for og som har et ansvar for at du som arbeidstaker har det bra på jobb.
Dersom du ikke vil gå til din leder med personlige problemer så har du enda et valg , en tillitsvalgt er tilgjengelig dersom du selv ikke orker å stå frem med enkelte problemer.
Og dersom ingen av de klarer å løfte frem saken din så har du en fagforening i ryggen , som arbeidstaker har du tre instanser du kan benytte deg av.
Men hva har vi som er syke? Ingen!!
Helt alene må vi klare oss selv , mens de som kommer inn dørene til oss blir beskyttet av tre instanser så blir ikke vi beskyttet av noen.
Det eneste vi kan gjøre er å melde ifra om det vi ser på som avvik , men vi har ingen garanti for at det blir registrert.
Selvfølgelig kan vi klage til kommunen og fylkeslegen , men med lang behandlingstid og lite dokumentasjon fra oss som er syk så går bare en brøkdel av klagene gjennom nåløyet.
Vi har ingenting å stille opp med , det blir som regel bare ord mot ord.
Gudene skal vite at jeg har prøvd , men uansett hvor mange ganger jeg klager så skjer det samme på ny.
Klage til laderen for hjemmesykepleien er til ingen nytte , for laderen tar kun stilling til det arbeidstaker forteller.
Jeg syns ikke det er rart at mange syke gir opp , for jeg har mest lyst til å gi opp selv også.
Er det ikke på tide at vi også får et system som beskytter oss også? Er det ikke på tide at vi også får noen som kan ta kampen for oss????
Jeg vet det er en kronglete vei det og, men du har pasient- og brukerombudet. Man har det på fylkesnivå og enkelte kommuner har det på kommunenivå.
Alt er så kronglete når det gjelder helsevesenet , hvorfor gjøre ting enkelt når man kan gjøre det vanskelig sier jeg bare.
Pasientombudet er en instans jeg har snakker med et par ganger, og jeg har opplevd de imøtekommende. De kan også hjelpe deg med å fremme klagen din om du vil.
Jeg er kraftig provosert over det du har vært utsatt for, og jeg vil uten tvil kalle det for å overkjøre deg fullstendig. Du har rettigheter, og de er ikke ivaretatt i den måten helsepersonellet har gått frem på. Jeg forstår sinnet ditt, og frustrasjonen over å ikke bli tatt på alvor som det individuelle mennesket du er.
Selv har jeg sagt nei til tilsvarende situasjon med opplæring. Jeg har også sagt ja, og det hele avhenger av hvordan jeg selv har opplevd settingen. Utfordringen ligger ofte i opplevelsen av at helsepersonellet forventer at man aksepterer, og tilnærmingen til pasienten blir derfor førende i stedet for at spørsmålsstillingen blir presentert på en god og etisk måte.
Masse gode tanker til deg, og jeg håper at du får løst floken som burde vært helt unødvendig for deg å bli belastet med. Jeg håper at kommunen leser det du skriver, og at praksis blir korrigert og presisert.
Tusen takk kjære deg , både for omtanke og løsninger til hvordan jeg kan gå frem , det betyr mye💖
Jeg er lei meg på dine vegner. Skjønner at det er vanskelig å bli hørt. Men du skriver så godt. Er det ikke mulig å opprette et sted der du skriver til pleierne/assistentene hvordan du har det.
Det hjelper lite , jeg har prøvd både skriftlig og muntlig uten hell dessverre. Helsenorge er vel det eneste stedet som kan brukes til å kommunisere med helsevesenet , men det blir bare ord mot ord til syvende og sist.