“Ingen klær passer lenger”
“Det er så dårlig vær”
“Bussen er forsinket IGJEN”
“Jeg orker ikke gå på jobb, har såååå vondt i halsen”
“Selvfølgelig er det alltid jeg som MÅ rydde”
“Hvorfor skal HUN bestandig få oppmerksomhet”
“Tom for kaffe, selvfølgelig glemte han å kjøpe”
“Jeg har lagt på meg, det er jo KRISE”
” Ååånei, en kvise”
” Herregud, jeg kan jo ikke gå i det DER”!
Hver dag hører jeg disse setningene. De kan høres på bussen, på jobben, hjemme, ja til og med på TVen dukker de opp.
Men hvorfor klager vi hele tiden?
Har du noengang tenkt over hvor mye du selv lar deg irritere over småting hver eneste dag? Har du prøvd å telle alle de gangene du ble irritert over små bagateller i løpet av en dag?
Jeg har vært der, ja jeg har vært en klager. Hver dag lot jeg meg irritere over dagligdagse ting fra husarbeid til eget utseende. Jeg har vært der dere er idag, jeg brukte energi på uviktige meningsløse ting. Hver dag sto jeg fremfor speilet og var misfornøyd. Hver dag klagde jeg over for liten tid og at jeg hadde mye å gjøre. Hver dag fant jeg alltid noe å klage over.
Men så slo lynet ned, tiden ble plutselig ikke bare tid lenger. Jeg fikk beskjed om at for meg var tiden i ferd med å renne ut. Det ble mørkt, kaldt og rått rundt meg, ingenting betydde noe lenger.
Alle de tingene jeg før klagde over ble til de tingene jeg savnet mest. Jeg skulle gjerne ha gått tilbake i tid bare for å fortelle den jenta fremfor speilet at hun egentlig var perfekt. Jeg skulle gjerne ha løpt etter bussen bare for å fortelle bussjåføren at han egentlig gjorde en god jobb.
Livet er så uendelig mye mer enn bare det vi ser. Vi må ta oss tid til å sanse alle de vakre tingene som livet har å by på. Jeg skulle gitt mye for å kunne rydde huset igjen , eller kle på meg selv yttertøy bare for å gå ut i høststormen en siste gang.Jeg skulle gitt mye for å kunne være tilbake i arbeidslivet igjen.
Jeg skulle gitt alt for å få lov til å holde rundt barna mine igjen, eller rusle hånd i hånd med min kjære. Hvem som tok oppvasken sist betyr ikke noe lenger, det betyr heller ikke noe om barna “glemte” å henge opp jakken i yttergangen.
Det som virkelig betyr noe er her og nå, at vi fremdeles er sammen og har hverandre. Så vær så snill, tenk deg om neste gang du er i ferd med å klage. For plutselig en dag er det borte, og da innser du som meg, at det du klagde over egentlig er det du savner mest…
Hei. Jeg har faktisk aldri lagt igjen en kommentar på en blogg noensinne. Men jeg har fulgt deg en god stund, og jeg er helt satt ut av hvor godt du takler situasjonen dere har havnet i. Du inspirerer meg, og når hverdagen føles kjip, er det lett å snu tankegangen etter å ha lest noen av dine innlegg. Familien din er utrolig heldig som har en så flott, sterk og god kone og mamma. Vit at vi er mange som tenker på deg. Jeg ønsker deg allt godt, masse tid og mange fine øyeblikk. 💗Du har iallefall åpnet mine øyne, og jeg skal være flinkere til å sette pris på de små tingene i livet. Det er som du sier, det er de som betyr noe. Stor klem fra 7barnsmor i Oslo. 🌸
Så hyggelig Eve at du tok deg tid til å skrive til meg ❤Tusen takk for så mange fine ord, du berører meg mer enn du tror 🧡Tenk at du har 7 barn, det er mye glede på en gang det. Du som jeg er omringet av en kjærlighet så stor, vi har mye å være takknemlig for. Det er barna som gir den største gleden, det er de som får meg til å kjempe hver eneste dag. Så tusen takk Eve, og jeg håper du får en fin dag sammen med dine kjære❤