Gubben sitt nyttårsforsett…

Nyttårsaften ble avsluttet på den samme måten som den alltid gjør, i bilen på vei hjem i går kom gubben med en setning som jeg har hørt så mange ganger før. Gubben sitt nyttårsforsett forandrer seg nemlig aldri, og hvert år kommer den samme setningen.
“I år skal jeg bli et ny og bedre mann, jeg skal bli den strammeste mannen i mils omkrets”. 

Jeg sukket tungt der jeg satt, for jeg visste godt hva den setningen ville føre med seg.
Dermed startet 2023 på samme måte som de tidligere årene, årets første dag skulle startes med en fjelltur. Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg når jeg overhørte gubben spørre svigerfar om han ville være med på fjellet, tanken på de to på tur sammen fikk meg til å lagre nummeret til redningstjenesten på datamaskinen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Heldigvis er svigerfar en fornuftig mann, i motsetning til sønnen kjenner han sine begrensninger. Det er ingen tvil om at likhetstrekkene mellom gubben og svigerfar stopper ved utseende, de er totalt ulike ellers. Mens svigerfar er like glad i sport som meg så kan ikke gubben fordra det, og det samme gjelder det meste av interesser.

Litt før klokka 14 i går begynte gubben å gjøre seg klar, litt i seneste laget tenkte jeg stille der jeg satt. Det var jo tross alt nesten et år siden han gikk på fjelltur sist, og da var det tidlig høst.
I tillegg hadde gubben bestemt seg for å gå dobbelt så langt som forrige gang, og det ga meg bange anelser med tanke på at det var blitt skumring når han omsider kom tilbake forrige gang. Og nå var det tross alt vinter, om bare noen timer var det svart ute.

Gubben og en liten gutt dro av gårde i godt mot, og med seg hadde seg hadde de to små hunder. Den første timen ble jeg bombardert med bilder, alt så ut til å gå bra. Men så ble det brått stille, og igjen kjente jeg frysningene på ryggen vendte tilbake. Jeg så hvordan svigerfar begynte å tråkke rastløs rundt på gulvet, og jeg skjønte at jeg ikke var alene om å være bekymret.

Minuttene raste av sted uten at jeg hørte en eneste lyd, og ute begynte lyset og falme.
Det var da vi hørte det, tunge subbende skritt nærmet seg ytterdøren. To spretne hunder var de første som kom løpende inn her, og skulle man bedømme turen etter deres form så skulle man tro gubben knapt nok hadde gått rundt huset. Men så kom en sliten liten gutt inn i stuen, og når han slang seg utmattet ned i sofaen kjente jeg klumpen i magen kom tilbake med full kraft.

“Hvor er pappa” visket jeg bekymret til en liten gutt, for når jeg så hvor sliten en liten gutt var så kunne jeg bare forestille meg hvordan formen til gubben var.
“Han ligger i trappa” svarte en sliten liten gutt helt likegyldig, og det var da jeg skjønte at det ble en stund til neste fjelltur. Lydene som kom fra gangen sa sitt, og når gubben omsider kom kravlende inn i stuen takket jeg høyere makter for at han på mirakuløst vis hadde klart å komme seg hjem.

Grønn fargen i ansiktet på gubben ble et synlig bevis på at han hadde gitt alt , uten et ord subbet han forbi meg og rett inn på soverommet mitt. Den helelektriske senga mi kom godt til nytte i går, og der ble gubben liggende rett ut. Så med andre ord er nyttårsforsettet til gubben over for denne gang, nå er det heldigvis et helt år til neste gang…