I går kjente jeg på det igjen, redselen vendte tilbake. På et lite kontor satt jeg med min sønn, en sønn som allerede har mistet sin far. En liten gutt var nå blitt til en ung mann, men selv om han nå på god vei inn i voksenlivet så trenger han sin mamma. Den eneste mammaen han har, den eneste han har igjen av to foreldre. Det var da jeg kjente den kom snikende, maktesløsheten fylte et lite kontor.
For hvem skal følge opp når jeg ikke er her lenger, hvem skal ta de dype samtalene når jeg en dag er borte. Det var da det slo meg, svaret var ingen.
Ingen kan noensinne ta min plass, en mor sin plass er uerstattelig. Han er redd for å bli forlatt og jeg er redd for å forlate, to sjeler følte på den samme redselen.Redselen for hvordan det vil gå med barna etter jeg er borte er enorm, for de går nå igjennom en sorg så stor. En sorg som ingen ende har, fire barn må leve med den sorgen resten av livet. På et lite kontor ble jeg sittende og studere en av mine sønner, sårbarheten i øynene hans fylte hele meg. Så stor men likevel så liten, og igjen følte jeg på en urettferdighet over livet.
Tanken på at fire barn en dag kom til å bli morløs kom plutselig flommende over meg, og igjen følte jeg hvordan jeg sakte men sikkert driftet ut i åpent farvann.
Der satt vi og diskuterte livet og fremtiden til en ung flott mann, en fremtid jeg aldri vil bli en del av.I seks år har jeg klamret meg fast til livet, nektet å gi slipp.
Kjempet for mine barn, kjempet for en ny morgendag. Men hver kveld føler jeg på det, sakte men sikkert ebber livet mitt ut. I går kveld følte jeg på det igjen, mørket omfavnet min slitne kropp. To trøtte øyne gled sakte igjen, og i et lite soverom ble en stille bønn sendt ut i et endeløst univers. En stille bønn for fire barn, en stille bønn for en sorgfull mann.
“Gi de styrke” visket jeg stille, “gi de mot til å leve livet uten meg”….
7 kommentarer
Livet er urettferdig og at man skal forlate sine barn er en uutholdelig tanke. Jeg tror man får styrke til å gå videre selv om det akkurat der og da kan føles umulig. At de er 4 stk. og dermed har hverandre kan nok hjelpe vil jeg tro. Husk at du alltid vil være med de i tankene både i gode og tunge dager. Etter hvert vil de gode minnene overskygge de tyngste stundene 💖💝
Dine barn har vokst opp med en fantastisk mor. Det vil de ta med seg videre når du ikke er der lenger.
Mamma døde i 2018. På søndag var slekta (mamma og pappa etterkommere med familier) samlet. Flere nevnte at Mamma skulle bært der, og hva hun ville sagt ig ment. Hun var og er rn del av oss, selv om hun er borte.
Slik vil du og for alltid være en del av dine barn
Når man våger å åpne den døra og kjenne på sorgen og sårbarheten, ikke minst i forholdet til barna, slipper det fram følelser som får kroppen til å briste og hjertet til å sprenge. Jeg kjente på den samme følelsen i dag, og jeg er så lei meg for din situasjon, Vivian. Du fikk sykdommen da minstegutten var veldig, veldig liten.
Jeg har også en sønn som mistet sin far da han var liten, og som er veldig sårbar nå. Hvem skal ta samtalene? Jeg ønsker at storebror vil være den støtten, og ha den samme omsorgen.
Hvil så mye du kan, Vivian. Jeg forsøker å spare kreftene ved å gi slipp på det meste, og bare være til.
💕
❤❤❤
Så sterkt❤️Kan bare forestille meg hva mammahjertet ditt kjenner på😢Tenker at prosessen dere er i kanskje kan kalles «ventesorg»? Vet ikke hva jeg skal skrive men kjenner på en stor medfølelse med deg og dine❤️Gud, gi de alle styrke🙏
🤍styrkeklem🤍
❤❤❤