Fuck my life!!

Ja som tittelen gjenspeiler så har jeg en drittdag, egentlig burde jeg bare holdt senga. Jeg har bare lyst til å stille meg på toppen av Norges høyeste fjell, og rope ut all min frustrasjon.

“Hvorfor meg”?? 

Idag er jeg drittlei, rasende og redd. Idag raser følelsene rundt i kroppen. Det verste er at jeg bare må sitte her, sitte og kjenne på raseriet uten å kunne få utløp for det. For jeg kan ikke løpe en tur lenger når behovet melder seg, jeg kan ikke bare forlate rommet når jeg vil være alene.

Så her sitter jeg, med tårer og snørr. Jeg vet ikke om jeg gråter fordi jeg er forbanna eller fordi jeg er redd, for akkurat nå er følelsene som en restesuppe. En suppe med så mange ingredienser at du til slutt ikke vet hva du har kastet oppi.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Ja for jeg er redd jeg også” 

Angsten legger seg som en kald klo rundt mitt hjerte, og noen ganger føles det ut som om at hjertet blir revet ut av brystet på meg. Svetten renner, jeg gisper etter luft, av og til svartner det for meg. Jeg er redd for å bli syk igjen, tilbringe tid på sykehuset borte fra mine kjære. Jeg er redd for å bli enda mer pleietrengende, bli enda mer til bry for mine kjære. Men mest av alt er jeg redd for å forlate livet mitt, aldri mer tilbringe tid sammen med mine kjære.

Rasende er jeg ofte, rasende over en urettferdighet så stor. Ikke bare på egne vegne, men også den urett jeg ser. Jeg er rasende på vegne av pårørende som står uten noe tilbud, de må selv søke om hjelp. Jeg er rasende over alle kamper vi syke må bruke krefter og tid på, tid og krefter vi heller kunne brukt på det som gir oss glede. Jeg er rasende på et system som styres av byråkrati og regler, medmenneskelighet og omsorg er for lengst glemt. Og idag er jeg rasende over at jeg ikke får mulighet til å leve det livet jeg vil.

Sorgen bærer jeg med meg hver dag, en sorg over hva vi er blitt frarøvet. Tårene sparer jeg til mørket, alene gråter jeg meg i søvn. Jeg gråter for meg selv, jeg gråter for mine kjære. Deres smerte stikker som en kniv i brystet mitt. For deres sorg er verre enn min egen.

Men selv om jeg har en drittdag idag, så vet jeg det vil snu. For jeg kan ikke annet enn å kjempe, noe annet alternativ eksisterer ikke for meg. Jeg vet nemlig at livet ikke bare er en drittdag, livet er så mye mer enn det. Så derfor kjemper jeg meg videre, klorer meg fast med alt jeg har. For det kommer en ny dag imorgen, med blanke ark og nye muligheter, og den skal jeg gripe med alt jeg har…