Frem og tilbake er like langt

Ja da var vi tilbake på landeveien igjen , og ikke vet vi hva som befinner seg bak neste sving. Første etappe starter slik den endte , Alta blir første overnnattingssted.. Det var tungt å se den gule lille hytta forsvinne bak oss , alt jeg kan håpe på er at dette ikke var siste gang. Men det blir verre og verre for hver gang , jeg hater å ta farvel.

Men nå er vi ihvertfall igang , det verste er faktisk starten. Det ble litt lettere jo lenger vi kom oss unna , og tanken på barna som ventet hjemme gjorde landeveien litt enklere å bære. Selv om det er like langt frem og tilbake så valgte vi en litt annen rute til Alta denne gangen , Tanadalen og Karasjok ble valgt fremfor Seidafjelllet. Gubben mente det var bedre veier den veien.

Gubben er ikke så glad i å kjøre Tanadalen , landskapet er likt hele veien og gjør det tungt å kjøre. Men etter å ha tilbrakt 14 dager i et åpent landskap , så var det litt fint å se trær igjen. Ja det er en ting jeg har glemt og skrive om , en liten heads up om du vil. For om du nå sitter og vurderer samme reiserute som oss , så er det en ting som er viktig å huske på.

Det finnes nesten ingen rasteplasser , og de få som er mangler toalett. Nettopp dette ble vi påminnet om idag , vi var så vidt begynt på Tanadalen før det kom fra baksetet. “Jeg må bæsje” ropte en liten gutt fortvilet , nå ble gode råd dyre. Jeg kunne skimte små svetteperler i en tilsynelatende blankpolert skalle , gubben så panikkslagent rundt seg.

“1,2,3,4,5….” kunne nå høres fra baksetet , en liten gutt hadde fått beskjed fra en panikkslagen gubbe om å telle til tusen. Plutselig bråstoppet  gubben , han hadde svingt av veien før jeg rakk å få sukk for meg. På motsatt side av et enslig bussstopp dro gubben håndbrekket opp , og jeg fikk bange anelser. På bussstoppet sto en dame og ventet , og hun lurte sikkert på hva slags folk som kom kjørende i en bulkete bil.

“Isak hopp ut og drit i veien” ropte sjåføren til en liten gutt , han hadde tydeligvis funnet en perfekt plass. Jammen sa jeg perfekt , på den eneste strekningen uten et tre eller en busk skulle en panikkslagen gubbe sende en liten gutt ut. Han kunne like så godt ha sendt han inn i bussskuret på motsatt side , da ville ihvertfall en dame fått en noe og prate om i lang tid fremover.

Men mor satte foten vei , det var bare å sette bilen i gir og komme oss vekk derfra. Etter et par km kom et skilt til syne , og en panikkslagen gubbe pustet lettet ut. Den eneste rasteplassen var en km unna , men lettelsen forsvant like fort som den kom. En liten gutt kom løpende mot bilen , og nå var det han som hadde panikk. For et utedo skulle han ikke sitte på , et utedo som hadde hundrevis av uønskede gjester. Det florerte av mygg på plassen , her var det bare å søke dekning.

Etter all oppstandelsen var vi helt utslitt alle mann , og en liten gutt sluknet i baksetet. Han sovnet rett og slett , og borte ble også dotrangen. Vi kom faktisk helt frem til Lakselv før dotrangen på ny meldte seg , og en bensinstasjon har aldri vært mer etterlengtet. Nå skal vi komme oss til Alta og finne en plass og spise , men det spørs om vi er litt for sent ute. Jeg hadde nemlig lyst til å teste ut kafeen til Kokkejævel , men den stenger kl 20.00.

Mat blir det uansett , og jeg er uansett glad. Første etappe nærmer seg nå slutten , og foruten om litt do problemer så har det gått fint. Resten av kvelden skal nytes , batteriene må lades før neste etappe starter…

Gatekunsten lever stort i Vardø 

Vi møtte veggen når vi forlot Vardø igår , skulle nesten tro tåka prøvde å hindre oss i og dra

Min gamle faste joggeløype , her kan du løpe med sjøsprøyten i ansiktet. Kunstverk finner du også her , en rundløype rundt Skagen er virkelig verdt et besøk.

Farvel Vardø