Når tårer møtes…

Roen har senket seg , siste kvelden har nå kommet.

Jeg ser han fremfor meg , med sakte bevegelser pakker han koffertene nøye.

Han har alltid vært nøye , han liker og ha kontroll.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Han er tross alt den eneste nå , to sjeler er avhengig av at han har kontroll.

Det knitrer i peisen , for første gang på 14 dager har en mann fyrt i peisen.

Jeg sitter der og betrakter han , ser hvordan han tar inn omgivelsene en siste gang.

“Vi har nå hatt det bra kjære” sier han med et lett spørsmålstegn i stemmen.

Jeg nikker bekreftende , der og da blir ord overflødig.

Han titter på meg , med et blikk som sier alt.

Det er så enkelt , han ser hva jeg trenger uten at jeg må bruke ord.

Jeg gnir føttene mine mot hverandre mens jeg lager en lett grimase , og det er nok til at han forstår.

Et teppe blir lagt over beina mine , jeg blir pakket kjærlig inn.

Det ble kaldt når vi letet etter gravstøtten , kulden sitter i meg enda.

I et øyeblikk av stillhet kommer den , en tanke om fremtiden.

“Kommer du til å måtte lete etter min grav også når den tid kommer?”

Ordene bare ramler ut av munnen min , som om det var en annen som pratet.

Han stopper helt opp , setter seg ned fremfor meg.

En sorg velter ut av øynene på han , og den får meg til å angre mine ord.

Men jeg ser også noe annet , jeg ser en kjærlighet så stor.

Plutselig kommer de , små ord som får to tårer til å møtes.

“Nei jeg har en plan med din grav, jeg skal lage et lite blomsterbed med steiner fra Hamningberg”.

Han holder rundt meg nå , holder meg tett inntil sin trygge kropp.

Jeg klarer ikke holde igjen , jeg kjenner hvordan tårene nærmer seg overflaten.

Det er da det skjer , hans tåre møter min , de ble flettet sammen til evig tid…