Fortiden gjør meg sliten…

Categories Blogg

Det skal ikke mye til, en sang på radioen, et bilde som plutselig dukker opp, eller at noen sier noe som drar deg tilbake. Likevel føles det som et helt liv siden, et begravd kapittel i livet mitt som er lukket og låst. Livet som engang var blir jeg påminnet om daglig, jeg trenger bare se mine barn i øynene så ser jeg det. Jeg ser lykke, trygghet og drømmer, jeg ser håp for en fremtid så god.

Ja for sånn var det, og jeg ser det enda i mine barns øyne, glimt av livet som det var. Nå har det lagt seg et slør over drømmene, håpet er ikke håp lenger. Lyset er der fortsatt men mørket er blitt mørkere, vi må kjempe for det lyset vi enda har.

Men jeg syns det er tungt, det er vondt å ta frem minner. Jeg kjenner det på hele meg, jeg må beskytte, jeg klarer ikke se. Men jeg ser det hos mine kjære også, smerten ligger der som et åpent sår. Et sår som aldri vil gro, et sår som stadig påminner oss om hva vi er blitt frarøvet.

Derfor prøver jeg å la være, jeg lar være å se på bilder , jeg orker ikke bla i album. For da kommer alle minnene , smertefulle minner om hva jeg har mistet . Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake , så jeg igjen kan holde rundt mine barn . Jeg lengter etter en varm armkrok når mørket siger inn.

Men det er ikke mulig lenger , alt jeg kan gjøre nå er å prøve å overleve så lenge som mulig . Klamre meg fast uten å tenke på fortiden. Fortrenge er blitt en forsvarsmekanisme , jeg må fortrenge for å komme meg gjennom dagene .

Noen dager er verre enn andre , men det som gjelder for meg er å fokusere på nuet. Men noen dager er det umulig , fortiden innhenter meg til stadighet . Det dukker uventet opp , et bilde på Facebook eller en sang på radioen . Da kommer tårene , såret som nettopp hadde sluttet å blø blir revet opp på ny.

Alle følelsene buldrer inni meg , hjertet er i ferd med å briste . Der og da rakner det for meg , og alt jeg vil er å dø. For selv døden kan ikke gjøre så vondt , smerten over det jeg har mistet er verre enn selve døden . Jeg ser det i øynene på en liten gutt , sakte men sikkert begynner han å forstå .

At mamma ikke har vært sånn alltid , mamma har vært frisk . Men nå sitter jeg her hjelpeløs og sliten . Og alt jeg klarer å tenke på er , hva har jeg gjort for å fortjene dette…

 

18 kommentarer

18 thoughts on “Fortiden gjør meg sliten…

  1. Skjønner godt at det må kjennes blodig urettferdig. For det ER det! Synes du er helt utrolig som klarer å holde motet så mye oppe som du gjør. Stå i hverdagen, med NÅet som mål. Beundringsverdig og flott. Håper denne søndagen blir laget av noen nye gode minner 🙂

  2. Du har ikke gjort noe for å fortjene å få ALS. Sykdommen rammer uvilkårlig og brutalt. Og jeg skjønner godt at det gjør vondt å bli minnet på livet slik det var, og ikke minst slik det kunne ha vært.
    Men du er viktig som den flotte personen du ER. Jeg er overbevist om at alle de du er glad i er akkurat like glad i deg som de ville vært om ikke sykdommen hadde rammet. Jeg er overbevist at du er en like viktig del av livet ditt som før du ble syk. Så fortsett å kjempe, klamre deg fast til nuet og stå på for alle som trenger å ha deg i livet sitt.
    Lungeprøvene var like bra som i august, skrev du i forrige uke. Det er veldig bra!!! Du skulle få være med på noe forskning? Du har fremdeles mye å bidra med og masse å sloss for. Du er t forbilde for alle oss som følger bloggen din, og du må være et stort forbilde for barna dine, for maken til dame!

  3. Kjære Vivian, jeg syns du er fantastisk som greier å leve i nuet. Det har jeg store problemer med. Men jeg er overbevist i min sjel at sykdommen din ikke er en straff. Strever jeg også, men dagene går nå på et hvis. Det å se at Gunnar plages, drar all kraft ut av meg. Tror på kjærlighetens kraft jeg. Prøver å skaffe meg noen fristunder inniblant. I dag er jeg bedt til en venninne på middag. Ha en fin dag Vivian. ❤❤❤

    1. DU er sterk Inger Lise , jeg ser sorgen i mine kjære sine øyne hver dag. Det krever mye å stå på sidelinjen i en slik sykdom. Ta vare på deg selv og nyt fristundene dine 💜

  4. Hjertet mitt blør 💔 alle som har opplevd tunge ting kan sette seg litt inn i følelsene du beskriver, men din årsak til slike følelser er for oss andre ikke mulig å forstå, vi kan prøve å tenke oss, men det stopper der……..bare tanken på det er så hjerteskjærende, men likevel bare en tanke og så uvirkelig for oss……men for deg så virkelig💔 Jeg beundrer dine smil, din glede over de små ting og humoren du deler med oss alle, dette viser en fantastisk sterk kvinne❣️ Du er unik❣️

  5. Sykdommer rammer tilfeldig, og det har du desverre smertelig fått noe erfare. Jeg beundrer din evne til å gjøre hverdagen positiv, og den livsviljen du utstråler… Kan ikke beskrives. Jeg visste ganske mye om ALS før jeg begynte å følge deg. Allikevel har du gitt meg utrolig mye kunnskap om livet med ALS, og du har så mye å bidra med. Du gir kunnskap om sykdommen, og ikke minst om hvordan det er å leve med sykdommen. Dine barn bærer nok en sorg over en mamma som lever med en uhelbredelig sykdom, men jeg er overbevist om at de også er utrolig stolt over deg, og det du bidrar med til samfunnet. Som jeg har sagt tidligere, du er bare helt utrolig, ja du er unik i mine øyne. Gratulerer med morsdagen ❤️❤️

  6. Du er en keiserinne for ALS som deler så mye med oss. For å være helt ærlig, så skulle jeg ønske at noen andre kunne byttet plass med deg Vivian😭❤️ Men det går jo ikke..😭😭😭❤️

    Jeg kjemper, ler og sliter med deg hver dag😍 Og de fleste dagene er lyse🙏

  7. Oh sukk,for en beskrivelse! For et mareritt,som faktisk er virkelig! Kjenner jeg får trykk i både hals og brystkasse av å lese dette… Sender deg ufattelig mange klemmer her fra Farsund!

  8. Du har ikke gjort noe for å fortjene dette, det er tilfeldig ❤ Skjønner at det ikke er lett, føler veldig med deg. Vivian, husk du er et STORT forbilde for mange andre 😍👍❤❤❤ Varme tanker sendes din vei ❤❤💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *