Hva var det jeg sa? Så kom regnet igjen, og igjen har jeg ligget våken å hørt på takrennen. Det er nesten blitt litt beroligende å ligge og høre på den, drypp, drypp, swoosj, drypp, drypp, swoosj. Joda, jada, sånn går nå dagene, eller i mitt tilfelle nettene. Men i natt er det helt andre ting som har irritert meg, den forbaska madrassen. Uansett hvordan jeg prøver å vri meg, så får jeg noe i korsryggen til enhver tid. Jeg vet jeg er overfølsom, men det er rart det kun er på en plass jeg kjenner det. Tror muligens jeg må investere i en bedre overmadrass. Luftmadrassen er ikke det lett å bli klok på. Jeg kjenner luftdysene gjennom madrassen. Det å snu meg er heller ikke et alternativ, jeg klarer ikke å ligge på siden, for da får jeg vondt i armene. Jeg må ligge på ryggen slik at jeg klarer å snu hoften selv. Jaja, noe skal det alltid være, jeg må nok bare innse at “vondter” hører med denne sykdommen. Da får jeg heller glede meg over over de små gleder, som at det gikk bra på intervju for min nest eldste sønn. Han var ihvertfall fornøyd selv og det er alt som teller. Nå må vi bare vente å se om han får jobben eller ikke, uansett er det for han en erfaring å ta med seg videre. Jeg er så ubeskrivelig stolt over den gutten. Den gutten som jeg har kjempet så mye for, klort på alle dører for å skaffe han den hjelpen han trenger, rent ned dører på skolen, tatt fri fra jobb for å hente han når han ikke orket mer. Det er en stor overgang fra den gang til nå. Som natt og dag faktisk. Så nå sitter jeg her og ser på at han er blitt en selvstendig, pålitelig og viljesterk gutt. Det er faktisk litt vanskelig å slippe taket, men samtidig er det godt å se at han klarer seg selv. Det føles som i går jeg måtte planlegge hver minste detalj, bruke to dager på å forberede han på familiebesøk og andre hendelser. Men nå er det over, nå springer han ut dørene for å være med kamerater, står opp hver morgen for å dra på skolen, og nå har han også hatt sitt første intervju. Jeg er sliten for tiden, sliten av å ikke få nok søvn og sliten av smertene. Men jeg håper jeg får de nye medisinene snart og at de kommer til å hjelpe. Nå skal jeg gjøre meg klar til fysioterapi, og lade batteriene til minstemann kommer fra barnehagen. Det blir vel nok en ettermiddag med å kjøre brannbil og seile med den sorte dame. Min arbeidsdag begynner når han kommer hjem, takk og lov for den gutten. Han holder meg i aktivitet, han er min terapi. Håper dere har en fin dag, og tenk at det nærmer seg helg igjen allerede. Hvor blir tiden egentlig av?
