Da var jeg endelig klar, tilbake i mitt rette element, fremfor datamaskinen for å skrive dagens innlegg. Jeg er enda i en salig lykkerus etter gårsdagens hendelse. Den boblen sprekker nok ikke med det første. Jeg våknet med et smil om munn, og til solstråler som danset over ansiktet mitt.
For en lørdag det har vært, igjen en super dag i fantastiske omgivelser. I dag ventet vi en fotograf her som skulle ta bilder av oss alle. For en dame! Hun var bare fantastisk! Så engasjerende, humørfylt og lett å ha med å gjøre. I tre hele timer har hun vært her og knipset løs. Ingen slapp unna, og jeg tror vi kommer til å få noen fantastiske bilder til minneboka. Vi måtte jo knipse litt vi også, og legger ut en smakebit her.
Det ble en dag med opplevelser i kø. For rett ved siden av huset vårt er det en eng i fantastiske omgivelser. Problemet er at det nesten er ufremkommelig for rullestol. Vi må over en hjemmesnekret bro som går over en bekk. Fryktelig ulendt terreng og gjørme enkelte plasser. Jeg har ikke vært der borte siden jeg var frisk, altså årevis siden.
Men når fotografen samlet barna og gikk bort dit i samlet flokk, så ville jo jeg også være med! Til alt hell kom verdens beste nabo tuslende og fikk med seg hva som skjedde. Det var akkurat som han leste tankene mine, “du burde jo vært der du også” utbrøt han, og vips så var prosjektet “hvordan få Vivian frem” i gang!
Det ble litt av en tur kan du tro. Sittende på halv åtte i et terreng som føltes ut som det var i ferd med å tippe både meg og rullestolen, over en smal bro som såvidt var bred nok, for så å kjøre på planker over gjørmehullet. Rene skjære offroad kjøringen, jeg fikk ihvertfall kjenne på at jeg lever, og rullestolen fikk seg en ordentlig test.
Men vet du, jeg elsker det! Jeg elsker å kjenne adrenalinet i kroppen, jeg elsker at ingenting er umulig, at ved hjelp av god vilje og snartenkte løsninger så er alt mulig. Vi kom oss frem og fikk tatt noen fantastiske bilder. Jeg var på gråten av lykke, for jeg har sittet her i åresvis og bare speidet bort dit fra stuevinduet mitt, lengtet etter å komme meg bort dit. Hvem skulle trodd at dagen i dag skulle bringe med seg dette! Tusen takk til både naboen og min kjære ektemann for at dere ga meg denne opplevelsen, dere er fantastiske!
Det siste bildet jeg legger ut, er av meg og min kjære stående! Jeg må jo prøve meg, og med en mann som min så går alt så lekende lett. Det er ikke mye han ser mørkt på, og da er jeg gledelig med på leken. Som du ser tydelig av bildet, så er jeg temmelig lykkelig for tiden. Jeg ønsker dere alle en fortsatt god helg 💜😎
