Jeg hører lyden av alle maskinene borte i veien, det er dugnad for sameie, dugnad på veien vi alle bruker. Siden min mann tydeligvis er den eneste som kan kjøre gravemaskin, så blir det ekstra mye arbeid på han. Mens de andre hadde bare å møte opp noen timer i dag, så har han holdt på siden torsdag.
Misforstå meg rett, jeg er glad for at vi kan bidra, få gi noe tilbake til nabolaget, men det har sin pris. For vi går glipp av kvalitetstid sammen, og jeg sitter fastlåst i eget hjem. Selvfølgelig kunne jeg ha gått ut, men været stopper meg. Hadde det bare vært i dag så skulle jeg ha taklet det, men når det drar ut i tid og alt ansvaret havner på meg, da blir jeg en smule irritert og kjempe sliten.
For det er min mann i et nøtteskall, tar på seg arbeid uten å planlegge med meg, uten å tenke på konsekvensene, for så å få svi for det i etterkant. For hva skjer når han er ferdig, jo da er han helt utslitt, irritabel og klarer fint lite. Men han lærer aldri, han fortsetter å dure på, som om han fortsatt hadde en frisk kjerring.
Herregud som jeg syter 🙃Men jeg tror det er fordi han reiser snart. For på onsdag drar han og blir borte i fem dager. Jeg gruer meg. Jeg har liksom ikke mye jeg skulle ha sagt lenger, ihvertfall føles det sånn når han bare durer på uten å snakke med meg underveis. Men er det en som fortjener å komme seg bort litt, så er det han! Så jeg biter tennene sammen, og håper på det beste.
For som alle andre ektepar , så krangler også vi. Jeg kan bli så sint noen ganger at jeg ønsker han til Blokksberg. Det var en som sa til meg en gang, “dere må ikke krangle, livet er for kort”. Men det går ikke her i huset 😂Samtidig tror jeg det er et sunnhetstegn at vi krangler. Vi får utløp for følelser og frustrasjon, det er ikke bra å holde det inne heller. Og det er et bevis på at det fortsatt er litt futt i meg, der jeg sitter og freser som en villkatt.
Heldigvis går det fort over, for ingen av oss er langsint. Det blir en eksplosjon der og da, men så er vi ferdig med det. Han skal være glad jeg ikke kan gjøre så mye, for jeg kan love deg det var verre før. Da turde han knapt sette seg ned i sofaen når jeg var på krigsstien 🤣
Men er det en ting jeg er sikker på, så er det at vår kjærlighet overlever alt. Så selv om det blir en utblåsning når han kommer hjem (du er herved advart), så er vi venner igjen til kvelden.
Elsker deg min kjære til tider håpløse mann 💜
Helt til slutt deler jeg en lenke jeg anbefaler dere til å lese. For vi er mange som kjemper en daglig kamp med denne sykdommen. Ta deg tid til å lese denne artikkelen om Cathrine Nordstrand, nok en sterk dame 💜
