Jeg sitter og leter gjennom bilder, side opp og ned med bilder fra fortiden, en svunnen tid, en tid vi aldri får igjen. Jeg sitter alene, du sover tungt på sofaen ved min side, jeg hører kun pusten din, du sover godt nå, bare hvil deg du min kjære..
Det ene bildet etter det andre kommer sakte men sikkert til overflaten. Jeg føler at jeg ser i noen andres album, minnene finner en egen vei tilbake. Minner jeg har glemt, minner jeg har fortrengt, minner jeg ikke har klart å se på, før nå..
Aller helst vil jeg bare glemme, det gjør vondt, hjertet mitt brister litt for hvert bilde som dukker opp. Men jeg må se, jeg må ikke glemme. For det er en tid for alt, den tiden som har vært, og den tiden som kommer.
Du elsker å se på bilder. Med et engasjert hjerte forteller du gjerne historiene på nytt. Jeg ser gleden i øynene dine for hvert bilde. Men så innser du noe, og en sorg legger seg over ditt vakre ansikt. Det slår deg, som lyn fra klar himmel, at den tiden er over, en bekymringsløs tid er forbi.
Derfor sitter jeg alene, det er lettere slik, ihvertfall i dag. For akkurat i dag klarer jeg ikke, jeg har ikke hjerte til å se din sorg, ikke i dag.Jeg blar hvileløst gjennom album etter album, små tårer renner lydløst nedover mitt kinn, for du sover, det er lettere slik, akkurat i dag.
Bildene på skjermen fremfor meg forteller en historie, en lykkelig historie, en historie om en fortid som var god. Jeg ser mennesker som er lykkelige sammen, jeg ser et nyforelsket kjærestepar, jeg ser barnelatter og glede, jeg ser nybakte foreldre så stolte og lykkelige. Tenk at det var oss kjære, det føles uvirkelig, som i et annet liv….
