Jeg lurer på hvordan min siste timer på denne jorden blir, lurer på hvordan det blir når man forlater denne verdenen. Ja for jeg tar meg i og være nysgjerrig på døden, nysgjerrig på dette mysterium av noe som ingen vet med sikkerhet hva er. Kanskje vi bare dør og det er det, eller kanskje det finnes noe der ute som ingen vet hva er.
En god venninne av meg sin mann er prest. For noen år siden utfordret jeg han på dette spørsmålet, er det et liv etter døden? Han var skråsikker på dette, faktisk 100%. Jeg derimot talte i mot han, som den logikeren jeg er måtte dette bevises, og da holdt det ikke at det sto i en “bok” med utydelige setninger. Her måtte det konkrete bevis på bordet.
Han nevnte disse “ut av deg selv opplevelsene” som et eksempel. Du vet de nær døden opplevelsene som mange har opplevd. De kommer tilbake og kan fortelle om hvordan de så lyset i andre enden. Dette mente han var bevis nok. Igjen talte jeg imot. Jeg mente at det kun var hjernen som spilte oss et “puss”.
Uansett hva han sa, talte jeg imot, ja jeg klarte faktisk å få han til å reagere med sinne, for han ble faktisk sint. Nå hadde jeg virkelig gjort det, jeg hadde klart å få frem aggresjonen hos Guds nærmeste disippel, jeg hadde klart å irritere presten selv, nå ble det nok ingen “himmelport” på meg nei 😂
Men kanskje det var redsel som fikk frem sinne, redsel for at det ikke er noe etter døden, redsel for et mørkt intet. Eller kanskje jeg er som min datter, flink til å irritere på meg selv en “gråstein”. Jeg har min personlige tro, ja jeg vil kalle meg kristen. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig å tro på noe som jeg ikke vet om finnes. Jeg trenger noe mer enn en bibel, noe som kan styrke min tro.
For det er jo det som det handler om, å tro. Det må være befriende å tro på noe så hardt at man aldri er i tvil. En trygghet som man kan ta frem når man opplever kriser. Jeg skulle gjerne hatt en slik tro, men jeg tviler. Jeg tviler på at det finnes noe etter døden, jeg tviler på at det finnes noen “himmelport”, ja noen ganger tviler jeg faktisk på at det finnes noen Gud. For jeg er bare et menneske, et menneske med mange feil og mangler, et menneske som har “syndet” en hel del i mitt liv, et menneske som velger logikk fremfor å tro på noe jeg ikke vet om.
Men samtidig ønsker jeg å tro, jeg ønsker å tro på at det finnes noe der ute. Det hadde vært fint om jeg endte mine siste timer i en god drøm, for så å vandre videre til et fredfylt liv. Så derfor fortsetter jeg og be hver kveld , be for noe jeg ikke helt tror på. Men det er alt jeg kan gjøre, men jeg finner trøst i at selv presten har sine svakheter, selv ikke han er perfekt. Så kanskje, bare kanskje, det er håp for en “himmelport” for meg også…
Når det kommer til de store spørsmål i livet, som livet etter døden, så fantes det ingen fasit på dette. Men det fantes et håp. Håp om at døden ikke er slutten, men begynnelsen på det lovede liv. Som prest har jeg fulgt mange på deres siste reise. Som prest har jeg hørt troende mennesker tvile, jeg har hørt ikke-troende komne til tro. Døden er livets begynnelse. Som hvetekornet som faller til bakken og hvor det spirer frem nytt liv. Det er som det ufødte barnet i mors liv. Som bare kjenner til det trygge og varme i mors mage og hvor fødselen er slutten på det liv som en gang var, og hvor det nye livet tar til. Vi vet ikke hva som venter oss etter døden, men i tro, håp og kjærlighet legger vi våre liv i Guds sterke hender og lar den nye fødsel skje. Det er dette som er kjærlighet. At vi i tro kan stole på at noen tar i mot oss. Det er kanskje litt som da vi var på besøk, og du ba Geir Håvard ordne oss noe å drikke og Geir Håvard svarte: de vet de er velkomne og da må de føle seg som hjemme. Det er i denne vissheten at vi er frimodige og ordner oss når vi er på besøk hos dere. Vi trenger ikke bevis på at vi er velkomne. Vi trenger bare bekreftelse gjennom kjærlighet og tillit. Jeg tror at når den tiden kommer, så vil vår Herre stå med åpne armer og ta imot oss ved Perleporten. Jeg tror at Vår Far i himmelen har et farshjerte som banker for alle sine barn. Akkurat som Geir Håvard sitt hjerte for oss. En gang velkommen, alltid velkommen. For meg er himmelen en virkelighet. Det er fordi Jesus har sagt det. Så kan vi velge p stole på at vi er velkomne eller vi kan tvile på det. Troen er å tørre å stole på at kjærligheten er større en alt. At kjærligheten er sterkere en døden. Ja, at om vi lever eller dør, så hører vi Gud til. NB! Jeg kan aldri bli sint på deg. Bare litt bestemt når det kommer til Gudstroen 🙈 L’chaim – til livet ❤️
Tusen takk Cato for et meget utfyllende svar. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at min mann har sagt noe sånt 😂Den må du lenger ut på landet med 😂Uansett så er du og dere hjertelig velkommen hos oss når som helst. Glad i dere begge vet du 💜
Fy søren for en tøff dame du er♥️ nå har jeg lest mye av bloggen din og jeg er helt overveldet over pågangsmot og styrke du viser . Det finnes alltid mirakler og jeg håper du får bøttevis av fantastiske dager . Stor klem .
Tusen takk Hege 💜Det varmer virkelig skal du vite. Stor klem tilbake 💖
I hele mitt voksne liv, som nå har vart i 45 år, har jeg definert meg selv som agnostiker og ateist. Etter at min samboer døde av kreft i januar har jeg tidvis brukt mye tid på å fundere på dette spørsmålet. Hun var overbevist om at døden bare er en overgang, men definerte ikke sin tro innenfor de tradisjonelle religionene.
Som agnostiker vet jeg at jeg aldri kommer til å vite hva som skjer etter min kroppslige død før jeg opplever den selv. Jeg tror absolutt ikke på en gud som råder over liv og død, en allmektig skaper som alltid har vært. Om noe i meg lever videre, er jeg ikke redd for at jeg skal stilles til doms basert på at jeg har hatt den rette troen og har bedt om tilgivelse til rette instans på riktig tidspunkt.
Må jeg tippe, tror jeg at alt med meg dør med kroppen. Men jeg håper at min samboer hadde rett, og at vi treffer våre kjære på den andre siden i et samfunn der vi – som her på jorden – er herrer over egne skjebner. Mine argumenter mot dette er mange, men nå er det godt å tenke at min kjære kanskje fremdeles finnes og har det bedre nå.
I min søken etter andres tanker om temaet, fant jeg dette fine blogginnlegget – tusen takk for det!
Tusen takk for mange fine tanker Krister, dette temaet er noe jeg undrer meg over hver dag. Jeg er overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser, og jeg håper også at din samboer har rett. Men som du sier , man vet ikke før man smaker døden selv 💜