Jeg våknet irritert idag , jeg kjente på kroppen at det var noe som knirket. Det er ingenting som skulle tilsi en endring i humøret, av og til er det bare sånn. Jeg skylder på været, for jeg er nå ganske så lei. En dag innimellom med fint vær er alt vi får, for idag kom regnet tilbake igjen.
Blåst har det også gjort, en kald vind som gikk gjennom marg og bein. Jeg er så lei av å sitte inne og se på regnet piske mot ruten, da har man ikke mye lyst til å stå opp om morgenen. Men opp må man om man vil eller ikke, så det var bare å vekke skrotten til liv idag og. Som vanlig våkner jeg opp stokk stiv, kroppen føles ut som om den er 100 år gammel.
I motsetning til meg var det en som var rask på beina idag, små barneføtter løp raskt ned trappen i morges. To arbeidskarer gjorde seg klar på badet idag tidlig, den ene var trøtt som en dypp mens den andre klarte knapt å stå stille under påkledning. Isak gledet seg til å være med pappaen på jobb , og han hadde nok energi for de begge.
Han var så stolt når han kom hjem , og han hadde mye å fortelle mammaen sin. Det er så kjekt å se hvordan han lever seg inn i voksenlivet, og det gjør han gjennom lek og fantasi. For det første han gjør når han kommer hjem fra en arbeidsdag med pappaen er å finne frem betongbilen han fikk i gave, og den leker han med hele ettermiddagen. Gjennom den får han utløp for alle inntrykkene gjennom dagen, det er utrolig hvor mye fantasi har og si.
Jeg derimot har hatt lite av opplevelser i det siste, veggene føles trangere og trangere for hver dag som går. Jeg føler jeg kaster bort dyrebar tid ved å bare sitte her, innestengt i mitt eget hjem. Men korona gjør det vanskelig , det er ikke mye man kan gjøre for tiden.
Men heldigvis har jeg TVen og kose meg med, og når det bøtter ned ute er det ikke mye annet å ta seg til. Livet med Larkin har surret og gått i hele dag, ja den surrer og går enda faktisk. Jeg får heller drømme meg bort litt, den serien gir meg i det minste et smil rundt munnen.
Det gjør blomstene mine også , endelig er tulipanene begynt å blomstre. Nydelige farger spretter ut overalt , bare synd jeg ikke kan være ute og nyte de. Nei nå skal jeg slutte å klage, jeg får bli mer som Mr Larkin. Der ser alt ut til å ordne seg, livet er alltid herlig hos Larkin familien….