Det var ikke sånn det skulle bli…

Jeg hører ytterdøren gå opp, hundebåndet klirrer i yttergangen. Klokken er 09.00, og assistenten er kommet på jobb. Jeg ligger i sengen og føler meg slettes ikke klar for en ny dag, men jeg beroliger meg med at jeg har en halvtime til for meg selv. Den halvtimen går like fort hver morgen, jeg har ikke før blundet øynene før skyvedøren går opp. Denne gangen er det hjemmesykepleien, klokken er nå 09.30 og det er på tide å begynne å våkne.

Hun kommer mot meg, nå er det min tur. Dyner og puter blir dratt vekk, og jeg kjenner hvordan gåsehuden popper frem av kulden i rommet. Hun legger en kald hånd bak ryggen min, og en enda kaldere hånd under knærne. Med et sikkert grep svinger hun meg rundt, helt rundt til jeg sitter selv på sengekanten. Jeg kjenner det kalde gulvet under mine varme føtter, og jeg ønsker meg med et tilbake under dynen.

Jeg har brukt mye tid på å lære de opp, assistentene har nå lært de samme teknikkene som jeg engang brukte. For noen år siden var det jeg som sto der og festet grep, mine kalde hender hjalp mennesker opp til en ny dag. Men nå ligger jeg her, nå er det meg som trenger hjelp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var ikke sånn det skulle bli, jeg så for meg et godt liv når jeg flyttet tilbake til Bergen. Jeg skulle tilbringe mye tid sammen med mine foreldre, barna skulle få besteforeldrene i nærheten igjen. Jeg skulle hjelpe de så godt jeg kunne, jeg skulle endelig få gi noe tilbake som datter. Kjøre de på legekontroller, bære tunge handleposer, og invitere de på søndagsmiddager som jeg selv hadde laget. Men her ligger jeg, og nå er det de som må hjelpe meg.

Jeg som fant drømmehuset, og kjøpte det uten at min kjære hadde sett det. Dobbelgarasje var godt nok for han, og en stor hage med en sildrende bekk var drømmen for meg. Her skulle vi bo til vi gamle, bygge rede og omgi oss med vår kjærlighet som var stor. Men her ligger jeg, livet ble til et mareritt.Vi hadde så mange drømmer, både for oss og barna. Gleden over fremtiden var stor, og livet var godt å leve.

Jeg står på beina nå, men ikke uten hjelp. To kalde hender holder meg oppe, to kalde hender som engang var mine. Naken sitter jeg på toalettet, naken og fullstendig hjelpeløs. Det eneste jeg klarer å tenke på idag er min egen sårbarhet, det var ikke sånn livet skulle bli…