En umenneskelig smerte…

Ja da sitter jeg her, tilbake i min stue mens jeg drømmer meg bort til en vakker plass. På vei hjemover på søndag kom tårene. Tårer for livet som var, tårer for å måtte forlate, og tårer for mine barn. For selv om helgen hadde vært fantastisk på alle måter, har den også påminnet meg på hvordan livet kunne ha vært. Den smerten når du innser at livet aldri blir som det har vært, den smerten er fryktelig tung og bære. For jeg ble påminnet om alt jeg går glipp av som mamma, alle tingene jeg ikke kan ta del i lengre, og den smerten er som å få ti kniver i hjertet på en gang.

Tenk om jeg bare hadde vært frisk, da kunne vi ha reist på hytten hver helg om så. Jeg kunne ha padlet kajakk med mine barn, fått være med de i båt, fisket hele dagen lang, og sett gleden i deres ansikter på nært hold. Det var fryktelig stille i bilen på vei hjem, stemningen var til å ta og føle på. Vi var alle triste over at nå var det over, vi var alle triste over at livet ikke er som før.

Det er første gangen på lenge jeg har sett tårene i øynene på mine barn, og når jeg sitter her og skriver om det renner mine tårer i strie strømmer. Det gjør så fryktelig vondt når jeg ikke kan gi de den ene tingen de ønsker seg mest i hele verden, en frisk mamma som kan bli med de på alle aktiviteter, en mamma som kan vise og lære de nye ting, og en mamma som pusher de helt til de får det til. En mamma som kan fikse det meste, og en mamma som er med på alt.

Jeg ville gjort hva som helst for en mulighet til, en mulighet for å være en mamma som jeg engang var, og når jeg ser smerten i øynene på mine barn, da ønsker jeg faktisk å dø. For den smerten er verre enn noe annet, den stikker så dypt, og den påfører mer lidelse enn et menneske kan bære. Den smerten får meg til å ønske at det hele var over, den drar meg ned i et mørke der ingenting gror.

Det er ingenting som er så jævlig (unnskyld ordbruken) som å se sine egne barn ha det vondt uten å kunne gjøre noe som helst, det finnes ikke en større smerte enn det. Min datter nydelig som hun er, mente at vi kunne dra alene, vi kunne få det til. Det er ingenting mer i hele verden jeg vil, kunne sette seg i bilen og bare kjøre avgårde med mine barn, uten å være avhengig av noen.

Men det livet er over, det livet er et tilbakelagt kapittel, og det gjør så fryktelig vondt. For tenk om jeg hadde blitt frisk nå, tenk om det hadde kommet en kur, ja da hadde livet vært perfekt…