Jeg kjente det i går kveld , bivirkninger fra en influensa vaksine var i ferd med å slå inn. Det er lenge siden jeg gikk til sengs uten en datamaskin , men det måtte jeg igår. Heldigvis var det milde symptomer , en god natts søvn løser det meste. Men noe hang igjen , hodepinen og nakkesmertene var der fortsatt når jeg våknet idag. Dessuten har jeg vært så forbaska trøtt , noe som slett ikke er gunstig når man bor med en halvskallet gubbe.
I dag har jeg slett ikke vært klar for de helt store sprellene , jeg har hatt mer enn nok med meg selv. Heldigvis ble jeg reddet av ringeklokken , mine foreldre sto plutselig i gangen. De måtte jo komme på en inspeksjon , et skap måtte inspiseres. En liten gutt har de siste dagene tilbrakt mye tid inne på soverommet mitt , der står nemlig en spennende eske. For når vi ryddet ut av et fremtidig barnerom så dukket fortiden opp , en fortid dokumentert i bilder. Et album falt spesielt i smak , og dette måtte deles med et par besteforeldre.
Men uten briller ble det hele litt vanskelig , og det ble mye latter når min far ikke dro kjensel på en helt bestemt person. “Hvem er denne gamle kroken” mumlet han får seg selv mens han myste på bildet , og da ble min nysgjerrighet vekket. Han holdt albumet opp for å få bekreftelse , en kjent skikkelse fikk meg til å bryte ut i latter. “Nei nå tror jeg du må se bedre etter kjære deg , det er ingen som kjenner denne personen bedre enn deg.”
Det viste seg nemlig at det var hans egen mor han satt og så på , og nå skjønte jeg at et par briller var rett og slett en nødvendighet. Gjennom hele albumet holdt han på , men det var først når han ikke dro kjensel på seg selv at jeg ga opp. Mimringen fikk fortsette en annen gang , et par briller måtte hentes først.
Gubben var selvfølgelig klar med engang de gikk , og alt jeg tenkte på var å få han ut av huset. Ikke permanent altså , selv om jeg må innrømme at jeg har tenkt den tanken også iblant. Men jeg måtte få et pusterom , og heldigvis kom min datter meg til unnsetning. Hun trengte nemlig og øvelsekjøre , for nå nærmer det seg oppkjøring. Selvfølgelig måtte lillebror også være med , selv om han ikke var helt med på at det var “dadda” som skulle kjøre.
Endelig senket freden seg i et lite hus , og jeg fikk to hele timer for meg selv. Det trengte jeg sårt idag , jeg trengte et avbrekk fra en litt til tider plagsom gubbe. For å si det sånn , det er et under at jeg har fått fred nok til å skrive til dere , jeg har ikke fått fred et sekund de siste dagene. Men nå tror jeg kvelden er reddet , gubben er nemlig blitt forvist til kjøkkenet. Og der blir han nok en stund , for en liten gutt har nemlig lagt inn ordre på sjokoladekake. Så i tillegg til middag så har en finnmarking fått seg noe å bryne seg på , og den stunden har jeg tenkt å nyte…
❤