Hadde formen vært bra så hadde jeg også stilt opp i demonstrasjoner denne helgen, for denne Ukraina situasjonen går virkelig inn på meg.
Det føles helt feil at vi bare står og ser på det som skjer, med hendene i lomma sitter vi på gjerdet og bare avventer. Kanskje det bare er meg som stusser over at ikke bistandshjelpen allerede er på plass, hva er det vi venter på?
Jeg skjønner godt at befolkningen i Ukraina føler seg forlatt, helt alene må de kjempe mot en stormakt. Det har vært en følelsesladet helg på mange måter, for mens jeg har mottatt en nestekjærlighet så stor disse dagene så kjemper mennesker for livet.
I går kveld tok min datter og testet meg, men det er enda ingen utslag på covid.
Det håper jeg fortsetter, og at det bare er kroppen min som skaper seg litt.
Akkurat det syns jeg er blitt verre det siste året, kroppen min hangler mer enn før.
Jeg får ofte feber og mageproblemer, det er mer tydelig enn før at ALS sykdommen tærer mer på kroppen min. Hvorfor det er slik aner jeg ikke, for jeg føler meg ikke mer sliten enn før. Jeg håper bare våren kan komme snart, for jeg tror den kan gi meg litt påfyll av krefter.
Men tilbake til helgen, for selv om jeg ikke har vært i form så har den likevel vært god.
På fredag kom mine kjære foreldre innom, de trosset faren for å bli smittet for å gi meg litt glede. Min mor kom med noen nydelige tulipaner og min far kom med en eske, en liten eske som siden har gitt meg mye glede.
Et lite fuglehus ble pakket ut, og like etter ble det skrudd opp på verandaen slik at jeg kunne se det fra stolen min.
Et lite døgn gikk det før fuglene fant ut at her var det mat, noe som ga meg og en liten gutt mye glede. Vi ble sittende i hele går og følge med på alle de små spurvene, mor og sønn har nå fått en ny hobby.
Min flotte gode tremenning dukket også uventet opp igår, og som alltid hadde hun med seg noe. Et helt brett med fastelavensboller hadde hun med seg, og en nydelig strikkegenser til min datter som jeg ble litt misunnelig på.
Bollene ble spart til i dag, og det var det en grunn til. Jo det er jo fastelaven, men den største grunnen var bursdagen til min sønn. Så idag har vi virkelig kost oss sammen med familien, med bordet fylt med godsaker har vi virkelig ikke lidd noen nød.
Likevel er det med en bismak at vi feirer i dag, for tankene går til de som nå lever med en redsel så stor. Her sitter vi trygt og godt i våre egne hjem, men på Tv skjermen utarter det seg en helt annen virkelighet. Så selv om denne helgen har vært god på så mange måter så er det med en bismak, tankene mine går til alle de som nå ikke vet hva som skjer med sine kjære….
💜💜💜