I går var det ikke snakk om å ligge og dra seg, det var bare å komme seg opp. Vi hadde nemlig fått en invitasjon vi ikke kunne takke nei til, ene tantebarnet mitt hadde bursdag i går og det måtte vi selvfølgelig feire. Det innebar at jeg fikk meg en tur inn til mitt barndomsparadis, og det takker jeg aldri nei til.
Mine foreldre skulle også være med, og planen var at de skulle sitte på med oss. Men som alltid var vi sent ute, og håpet om å rekke fergen vi hadde sett for oss hang i et tynt snøre. Ting tar alltid lengre tid enn vi har sett for oss, og i går var intet unntak. Så etter vi hadde hentet våre foreldre tenkte jeg at alt håp var ute, ja jeg hadde faktisk tenkt å foreslå at vi skulle kjøre rundt fremfor å stå på fergekaien og vente.
Det hjalp heller ikke på at vi havnet bak en som så ut til å ha allverdens med tid, det var det siste vi trengte. Etter noe som virket som en evighet svingte bilen fremfor oss av, og med seks minutter igjen på klokken øynet vi plutselig et lite håp. Snakk om å ha flaks, med et minutt igjen på klokka kunne vi kjøre rett ombord på ferga som gjorde seg klar til å dra.
Vi fikk en fin stund sammen inne i mitt barndomsparadis, og jeg kunne kjenne hvordan minnene kom strømmende på. Lite visste vi der vi satt at grendehuset i bygda hadde planlagt et arrangement, og det hele skulle avsluttes med et fyrverkeri. Jeg hadde egentlig ikke klær med meg for å være ute, men jeg fikk låne et ekstra tykt ullteppe og et skjerf så da gikk det greit.
Det var godt å komme seg ut litt, kjenne den friske vinterkulda mens vi speidet etter livstegn i mørket. Vi hadde faktisk gitt opp og var på vei inn igjen når det plutselig tok av over oss, en mørk himmel lyste brått opp. Det ble en perfekt avslutning på en fin bursdagsfeiring, en perfekt lørdag for oss alle. Det var en lykkelig gjeng som satte snuten hjemover igjen i går, og den som var mest lykkelig vær meg…
Så flott feiring Vivian😍Du er heldig du😍