Jeg var så sliten i går kveld at jeg pådro meg feber, men selv om jeg var helt utslitt så var jeg lykkelig.
Gubben bestemte seg nemlig i går, siden det var fint vær skulle vi ut på tur. Problemet var bare at vi ikke visste hvor vi skulle dra, vi ville gjerne dra et sted vi ikke hadde vært før. Det var da jeg kom på det, et sted som gubben hadde pratet lenge om men som vi aldri har hatt anledning til å utforske.
Så i går dro vi av gårde til Fjell festning, og det skulle vise seg å bli en spennende søndagstur. Ingen av oss hadde vært der før, så vi ante ingenting om hvor langt vi måtte gå for å komme frem til festningen. Da passet det dårlig at ingen hadde tenkt på å lade rullestolen min, allerede før jeg hadde rundet første bakketopp begynte batteriet å lyse faretruende.
Men en finnmarking hadde som alltid en løsning på det meste, jeg fikk kjøre til batteriet var tomt så fikk han heller hente bilen dersom jeg stoppet. Det var nemlig asfalt hele veien, så det var ingen problem å kjøre med bil der. Men til tross for gubben sine forsøk på å berolige meg så var jeg nervøs, tanken på å stå strandet langs en landevei mens gubben løp eks antall km for å hente bilen var ikke akkurat fristende.
Det ble ikke bedre når vi kom til et skilt der det sto at det var to km igjen til festningen, da var jeg ikke særlig høy i hatten. Det var nesten så jeg håpet på at rullestolen skulle stoppe, for da fikk gubben litt ekstra trim. Men i motsetning til meg så er gubben alltid heldig, han slipper unna med de utroligste ting. Noen ganger lurer jeg på om han har noen kontakter i den åndelige verdenen som jeg ikke vet om, for det skal ikke være mulig å ha sånn flaks.
Rullestolen hadde ikke blitt ladet på en uke, men til tross for at det bare var en strek igjen på batteriet så klarte den å frakte meg helt frem. Vi fikk en fin stund på toppen, og utsikten var upåklagelig. Mens far og sønn utforsket grotter og kanonene på toppen nøt jeg solen, ja i de øyeblikkene vinden løyet kjente jeg hvor mye solen fortsatt varmet. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk frost i meg, og da var det bare å begynne å røre på seg igjen.
Først på tilbaketuren begynte gubben å bli nervøs, jeg tror han innså at flaksen var i ferd med å renne ut. Batteriet blinket enda mer faretruende når vi begynte på tilbaketuren, og når jeg i tillegg freste bortover veien med en liten gutt på fikk til og med gubben litt panikk. Men det skulle vise seg at gubben hadde mer flaks enn han hadde godt av, for rullestolen holdt utrolig nok hele veien.
Det var først når jeg kom inn i bilen at jeg merket hvor sliten jeg var, jeg hadde tross alt kjørt nesten hele veien selv. Det er ikke mye jeg klarer å gjøre selv lenger, selv det å kjøre rullestol er tungt. Derfor betyr det ekstra mye de gangene jeg klarer noe selv, så selv om jeg fortsatt er helt ferdig i dag så var det verdt det, en 5 km tur ga meg mestringsfølelse i går…
Så flott at det ble en fin tur! 💕
Jeg er glad på din vegne🥰