I går var det endelig tid for avreise, men i motsetning til andre tidlige avreiser startet dagen usedvanlig rolig. For gubben som bestandig er sent ute sto tidlig opp i går, og han hadde det tydeligvis ikke travelt med å dra. Det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om gubben var syk, for en så rolig start med gubben har jeg aldri hatt.
Vi var faktisk helt presis oppe hos mine foreldre, og det tror jeg aldri har skjedd før. I tillegg sto vi opp til et nydelig vær, og det la forventninger for resten av turen. Men når vi kom opp til mine foreldre var det slutt på freden, for stormende ut av huset kom min mor. Med øyne store som tinntallerkener og håret rett opp så det ut som om hun hadde vært i krigen, og like etter kom det ut en kar som så ut som han hadde kommet rett fra skyttergraven.
Det ble helt tydelig at det ikke hadde gått like rolig for seg der i gården, og en stund der lurte vi faktisk på om vi måtte avlyse turen. For i følge min mor hadde min far blitt akutt dårlig, og med akutt så mente hun virkelig akutt. For når min far plutselig kom på at han hadde sagt ja til en seks timers lang biltur ble han akutt dårlig, og det var spesielt rart siden det var han som hadde foreslått reisemålet. Det var så vidt vi fikk han inn i bilen, men vi hadde knapt nok kjørt en mil når han mirakuløst kviknet til.
Det hele ble en komisk affære, og vi fikk enda et bevis på hvor ubestemmelig min far er. Resten av turen gikk knirkefritt for seg, og det beste av alt var at vi fikk sol hele veien. Det er åtte år siden jeg har kjørt den veien sist, men hver eneste sving brakte frem minner. Alt kom tilbake til meg når et kjent hus dukket opp, mormors gamle hus. Det var akkurat som om tiden hadde stått stille, for ingenting hadde forandret seg på åtte år.
Men selv om ingenting hadde forandret seg utseendemessig så føltes det plutselig så tomt, for ingen av de som før hadde fylt huset med liv var der lenger. Det var litt vemodig å ikke kunne gå ned, alle våre kjære som vi før besøkte hver eneste gang vi hadde ferie var nå borte. Jeg husker så godt at jeg satt ved kjøkkenvinduet hos min mormor, og stirret bort på det gule fine huset til min onkel mens jeg lurte på om de var hjemme.
Nå hadde vi bare en gravplass vi kunne besøke, men det var likevel godt å kunne være med min mor på gravplassen til mine besteforeldre. Det var siste stoppested før vi satte inn siste etappe, og etter en god time var vi fremme i Kalvåg. Knutholmen er en liten perle som ligger i Bremanger, og det er et fantastisk reisemål om sommeren. Leiligheten vi fikk tildelt var helt fantastisk, og maten på Knutholmen er verdt et innlegg i seg selv.
Så nå har vi det som plommen i egget, det eneste vi mangler er litt bedre vær. For i dag kom regnet tilbake, og det la en demper på oppholdet. Men det var godt å få litt stueforandring, og selv om det regner skal vi nok kose oss. I kveld kommer høydepunktet med hele oppholdet, da skal vi få servert alt havet har og by på. Da blir det koldtbord med alle havets delikatesser, og det gleder vi oss til…
Hver gang jeg leser bloggen din legger jeg merke til de fine bildene du legger ut.Du må ha med deg en flink fotograf.Du får ta med deg alle de gode minnene om de som er borte ❤️. Ønsker dere en strålende påske med både masse god mat og forhåpentligvis noe sol☀️🐤
Kos deg på ferie.
Deilig med en tur og “nytt vann på propellen”, tenker jeg! 😊
Kos dere! 💕
Have fun! 🥰
Kommer vel noen bilder av koldtbordet! Regner med det innfridde! Håper også din far fikk nok sjømat til å glemme stresset m transportetappen (for en beskrivelse av oppmøtet 😂uvurdelig gjengitt .. lo godt)! Bra gubben var i vater og håper han gledet seg minst like mye til sjømaten🦐 håper været snudde (lite å gjøre noe med men..) og at hjemturen ble/blir bra! Fortsatt glad påske 🐣🐥🐣
Ingen skriver så levende , varmt og humoristisk som du 😂❤️🥰